Minoura Swing Grip

Et sykkelstyre har en begrenset plass til utstyr, og når man etterhvert har noen ting å feste på styret så kan det bli kamp om ressursene. Pulsklokke, GPS, lykt, tempobøyler og bjelle (ja, alle har vel den påkrevde bjellen?) er bare noen av de tingene som konkurrerer om plassen på sykkelstyret. Mens vi venter på pulsklokkelykte-GPS-en med innebygget bjelle, så har jeg prøvd noe som heter Minoura Swing Grip.

Prinsippet er enkelt: man fester den rundt styrestammen eller styret med den medfølgende klemmen, vrir den slik at det fremre røret er vannrett og justerer leddet slik at det peker i den retningen du vil. Swing Grip kan uten problemer festes både over og under styret. Til slutt fester man utstyret sitt på røret. Det er plass til én ting på hver side av røret, så lenge tingene ikke er for brede. Konseptet er altså glimrende. Den er fleksibelt og anvendelig og gjør i prinsippet det den skal.

Med tempobøyler, under styret

Problemet med Swing Grip er at den er veldig omstendelig i montering, tilpasning og endring. For å demontere den må du først løsne sideskruene som holder selve armen fast. Deretter må en unbrakonøkkel stikkes ned i den sorte delen av leddet for å skru løs en intern skrue som strammer festebåndet. Når denne skruen er løsnet, faller hele greia fra hverandre. Så langt er det greit, men problemet oppstår når du skal feste den på styret. Festebåndet har hull som skruen må gjennom, og det kan være veldig utfordrende å få disse hullene til å stå i riktig posisjon (båndet skal tres over seg selv, så man må passe på at to hull er samkjørte) mens den sorte delen av leddet står tredd oppå og sperrer utsikt og adgang.

Jeg har testet Swing Grip på to sykler med forskjellige styrestammer, og festebåndet er akkurat stort nok til å passe på begge to, men det er med nød og neppe. På FSA-stammen måtte jeg ut på de ytterste hullene, og selv da var det et slit å få skruen gjennom hullene. 31,8 mm passer nok, men vær obs hvis styrestammen din er mangekantet i stedet for rund.

Etter at Swing Grip først var montert, fungerer den ganske bra. Jeg valgte å montere den under styret for å unngå tempobøylene, men funksjonen blir den samme. Diameteren på røret er XX mm og passer med det meste utstyr jeg har prøvd, selv om det er tynt. I bredden passer både pulsklokke, lykt, videokamera og GPS på 90 mm-varianten, men som sagt kun to stykk av gangen.

Swing Grip montert over styret (kiddus i2003 på flickr)

Røret er glatt — betraktelig glattere enn et vanlig styre — noe som kan føre til at utstyret sklir rundt dersom det ikke selv har noe belegg eller lim for å feste det til røret. Det har skjedd med meg endel ganger og løsningen kan være så enkel som å surre elektrikerteip rundt røret for å gjøre det tjukkere og mykere som feste til utstyret.

Enkelte klager på at større og tyngre lykter enn min har fått Swing Grip til å knekke, med negative konsekvenser for lykten. Dette er noen år siden og jeg har ikke klart å se noen problemer, men jeg har ikke testet med utstyr som veier mer enn 300 gram til sammen.

Alt i alt fungerer Minoura Swing Grip bra og jeg ville fortsatt å bruke den hadde jeg ikke etterhvert funnet ut at tempobøyler gir mer rom for å feste utstyr enn man skulle tro. Mer om det kommer senere.

Oppdatering: Den gamle E-18-traséen er beholdt hele veien fra Dyreparken til Vestre Vallesverd, noe som betyr at syklister kan sykle på sykkelstien via Sørlandsparken til Dyreparken, deretter kjøre inn på gamle E-18 og følge denne helt til Grimstad!

E-18-utbyggingen mellom Kristiansand og Grimstad vil, når den står ferdig 31.08.2009, åpne for noen interessante, nye sykkelveier. Blant annet vil det antagelig bli mulig å sykle fra Kristansand til Grimstad uten å måtte kjøre via Søre Herefoss og uten å måtte ut blant tungtransporten. Løsningen blir Høvåg kombinert med den gamle E-18 fra Vestre Vallesverd til Grimstad.

Kartet fra OPS-prosjektet viser at den gamle traséen vil være uberørt helt frem til Morholt. Derfra må man kjøre enten via Groos eller gjennom industriområde/byggefelt nord for motorveien. Det nye veialternativet vil redusere distansen med 20 km for syklister som skal mellom Kristiansand og Grimstad.

Adresseavisen har på nett mulighet for å teste ens kunnskaper om syklister og trafikkregler. Selv om man føler seg rimelig bevandret på området og svarer som best man kan, kan resultatet blir “7 av 9 rette”. Hvorfor det? Fordi Adresseavisen ikke har lest trafikkreglene og veitrafikkloven godt nok.

Veitrafikkloven oppgir ingen avstand ved forbikjøring av syklister. 1,5 meter er det politiet og Trygg Trafikk som anbefaler. Det er ikke nedfelt hverken i lov eller trafikkregler.

Loven sier derimot at saktegående trafikk har plikt til å la annen trafikk slippe forbi og om nødvendig stoppe for å få dette til. Det som er uklart i denne sammenhengen er når nødvendigheten inntreffer (bilister ser f. eks. ut til å mene at dette inntreffer like før de tar igjen en syklist), men at man til syvende og sist har plikt til å slippe forbi er ikke diskutabelt (trafikkreglene §12.4).

Til sist så er det ingen forskjell på syklisters vikeplikt for motoriserte kjøretøy og andre kjøretøy. En syklist som krysser i en fotgjengerovergang har like mye vikeplikt for andre syklister som for bilene. Selv om Adresseavisen ikke gjør feil når de fokuserer på syklisters vikeplikt for motoriserte kjøretøy, så er det misvisende å tro at det er slik vikeplikten er formulert.

Alt i alt får Adresseavisen bare 7 av 9 rette for denne testen.

På sykkeltur i dag ble jeg og to følgesvenner vitne til en katastrofal svikt i cantilever-bremsene som er populære på cyclocross-sykler. For å forstå svikten, kan det lønne seg å se på bildet til høyre.

Bremsen består av to fjærbelastede armer montert på hver side av felgen. Fjærene trekker armene utover og legger belastning på vaierne.Vaierne er i sin tur festet i en metallskive i midten, og metallskiven er festet i en vaier som går direkte til bremsen på styret. Ved å trekke bremsevaieren oppover vil bremsearmene bli dratt innover mot felgen og få kontakt med bremseflaten på felgen.

Det som skjedde i dag var at bremsevaieren røk. Fjærene på armene kunne uhindret dra armene så langt ut de går, med den konsekvens at metallskiven ble dratt ned i dekket. Der satte den seg fast i knottene og ble dratt med forover så langt den gikk. Da den ikke gikk lengre, bremset den hjulet kraftig. Bremsingen gjorde at bremsearmene ble dratt i, som igjen gjorde at de bremset på normal måte og forsterket bremseffekten som allerede var på felgen.

Konsekvensen var at syklisten fór over styret og landet på ansiktet i bakken med skikkelig vinkel i nakken. Jeg tilkalte ambulanse mens de andre fikk ham ut av veien og satt opp til et gjerde. Han var heldigvis bevisst, men kunne ikke gjøre rede for hvilken dag det er og hadde nok en hjernerystelse.

Som en kuriositet kan det nevnes at jeg nok en gang blir frustert over folkene på AMK-sentralen. Denne gangen befant vi oss på fylkesvei 201 mellom Ålgård og Sikvaland, og jeg kunne redegjøre for dette til AMK-personalet uten problemer. Dette er den eneste veien i området og vi var 10 syklister som stod i veikanten og var godt synlige. I stedet for å sende ambulanse, fokuserte AMK-personalet på å lokalisere oss så nøyaktig som mulig (“har dere passert det-og-det vannet?” “er dere helt oppe på Sikvaland?”). Jeg tenkte for meg selv “VI ER PÅ DEN ENESTE JÆVLA VEIEN I OMRÅDET — BARE KJØR, SÅ SER DERE OSS!”, men denne logikken ser ut til å være bortkastet på AMK. Nesten gangen gir jeg dem koordinatene fra GPS-en hvis de må vite nøyaktig i hvilken sving vi står.

For langdistansesyklistene er batterilevetid et kjent problem. Kjent, eller irriterende. Mobiltelefoner varer i et par dager  under bruk, men kan være veldig viktige å ha på den tredje dagen også. Denne mobile, men ikke kjempelille laderen, lader opp telefonen ved at man snurrer på et hjul. Den har adaptere for de fleste telefoner og gir ekstra batteritid for de siste timene av de virkelig lange, lange rittene.