Intensitet: vanskelig å styre riktig

Helgen er tid for lange, rolige turer, og når denne helgen går bort til reise har jeg tenkt tilbake på en helg for en tid tilbake da jeg var ute med en av de lokale sykkelklubbene på deres fellestrening. Turen tok ca. 6 timer og mitt inntrykk var at dette var det vi alle kjenner som rolig langtur. Siden det fremdeles er vinter og de fleste (unntatt jeg) kjører på terrengsykkel, blir det naturlig nok endel traktorkjøring, men på det jevne er det rolige turer med innlagt pause halvveis.

Overraskelsen min var derfor stor da treneren for gruppen på et tidspunkt utbrøt “få opp tempoet” og pisket de som lå foran til å øke farten. Jeg som lå bak var på ca. 55-60% (riktignok med piggdekk) og synes tempoet var helt OK for en rolig langtur, men slik følte ikke treneren det. Så da er spørsmålet: kan slik utholdenhetstrening bli for lett? Så lenge man er på sykkelen og tråkker, finnes det en nedre grense for intensitet som gjør at treningen blir mindre verdifull?

Hvis man leser undersøkelsen, noe undertegnede har gjort, er det flere ting som er påfallende fraværende fra diskusjonen av resultatet. For det første er det tatt utgangspunkt i byer som har en sykkelandel på mellom 0,8% og 3,5%. Det sier seg selv at en tredobling av 0,8% vil gi lite utslag når bilbruken er på 63,4% (Bærum). Samtidig har de kommet frem til at kun 40% av bilbruken skjer i rushtiden og at man derfor bare kan overføre 40% av den allerede insignifikante effekten til rushtid. Etter at man har tatt disse to forholdene i betraktning er altså den oppsiktsvekkende konklusjonen at å tredoble syklingen ikke har noen særlig effekt på køene i rushtiden.

Eksisterende sykkelbruk sammenlignet med effekt av økt sykkelbruk

For det andre har forfatterne av undersøkelsen rangert byene etter hvilke som ser størst effekt av en evt. tredobling og de kommer ikke overraskende frem til at de byene som har størst andel sykkelbruk i dag vil få størst effekt av en tredobling! Tilsvarende kommer de frem til at de byene hvor andelen sykkelbruk er lavest vil få minst effekt av en tredobling! Hvis man har noe og ganger det med tre, så blir resultatet større hvis det man har fra før er større! Overraskende nytt fra TØ.

Kanskje noen burde tipse TØ om at å ensidig se på en tredobling ikke er særlig nyttig?

En kommentar fra Innsider ansporet den ellers så sindige meg til å skrive et tilsvar som dessverre ble maltraktert av Aftenpostens debattsystem. Her følger derfor innlegget i all sin prakt med opprinnelig lengde og formatering beholdt.

Innsider skrev:

Sykling er bra for både helse og miljø enten det gjelder pendling til jobb eller som fritidsbeskjeftigelse. Det finnes mange hensynsfulle syklister. Derimot bør en del syklister og ledere i sykkelorganisasjoner slutte å avfeie kritikk med at “vi møter bare hensynsløse bilister og gående med samme mynt”, eller “vi må få mer av tilrettelagte forhold bare for sykler”. Det er på tide å tenke over hvorfor det er stadig mer frustrasjon og en raskt økende vilje til å lage strengere regler for syklister blant en stor del av befolkningen.

Mange sykler 2-6 syklister i bredden på bilveier der folk skal frem også i andre ærender. Ledere for syklistene i flere debatter svart at “ja, reglene tillater det”. Det er neppe en riktig tolkning av trafikkreglene, men viktigere er det at når syklister utenom varslede sykkelritt ligger flere i bredden og småprater mens de gjerne gir fingeren til biler som ligger bak og venter på at det skal bli mulig å passere viser det en suveren forakt for andres behov for å komme frem.

Reglene sier at trafikkanter skal ferdes hensynsfullt og ikke være til hinder for andre. De sier også at man skal være oppmerksom på trafikkanter bak som man forstår vil forbi, og bidra til at passering kan skje trygt. Faktisk skal man om nødvendig stanse. Den som ligger foran vet ikke om den som ligger bak har behov for å passere så snart som mulig og skal på sykehus eller fødestue, eller om det er en lege, veterinær e.l. Den syklist eller bilist som ligger foran har da heller ikke noe med å vurdere behovet til den som ligger bak, det er eventuelt politiets oppgave. Det å sykle flere i bredden skaper farlige situasjoner; det blir vanskeligere å få oversikt over om det er forsvarlig å passere, og det vil kreve en lengre strekning for å passere trygt og med god avstand til syklistene.

Enkelte sier at “det kan da ikke skade å vente noen sekunder”. For det første er det altså ikke den som ligger foran som bør vurdere det. For det andre er det enkelte veier der flere sykkelforeninger trener hver kveld (f.eks. Maridalen og Sørkedalen i Oslo). Når flere hundre syklister sykler i små grupper fordelt over et par mil, (oftest 2-4 i bredden som småprater) så blir det heller ikke noen sekunders venting men i praksis bare å kjøre bak syklistene i hele veiens lengde.

Flere av syklistenes talspersoner har i flere debatter også sagt at “vi legger oss litt mer midt i veien når vi mener at bilen bak ikke bør passere her”. De fleste forstår at om en bilist tiltar seg retten til å hindre noen bak i å passere, så bør vedkommende ikke ferdes i trafikken. Vi foreldre og skolene strever med å lære barn at de skal sykle og gå en i bredden helt ute i veikanten. En del talspersoner (inkludert noen som sier de trener unge syklister) fremmer tilsynelatende heller en oppførsel med mottoet “ikke ta hensyn til andre, spesielt ikke bilister og fotgjengere”.

Løsningen ligger i at både syklister og alle andre grupper bør ta hensyn til andre så lenge de er i trafikken eller i felles turområder, og ikke på en bane der konkurranse på kniven er OK. Da trenger syklistene kanskje nye talspersoner som er tydelige på hva som er akseptabel oppførsel.

Det virker som at begrepet “sykler 2-N i bredden” er veldig utbredt, og verdien av N stiger stadig. Her sier du “mange sykler 2-6 syklister i bredden”, men hvor mange er det egentlig som sykler 6 i bredden? Antagelig ingen. 6 syklister i bredden krever mer enn et normalt kjørefelt, så hvis du faktisk skulle se 6 syklister side om side så ville han til høyre være i grøfta mens han til venstre vil være over midtlinjen. Og dette er noe du altså mener du ser “mange” av. Jeg tenker vi heller sier at du ser mange av 2 i bredden, av og til 3 og aldri flere enn 3.

Trafikkreglene sier at 2 i bredden er OK, mens 3 eller flere skal søkes om. Syklistledere som forsvarer 2 i bredden forsvarer ikke 6 i bredden — det er noe du har funnet på helt på egenhånd.

Selv om du tuller om dette, er du sikkert en hensynsfull trafikant slik du sterkt argumenterer for at alle skal være.

Men her er greia: altfor mange bilister er hverken hensynsfulle eller lovlydige når det kommer til forbikjøring av syklister. Politiet sier minst 1,5 meter avstand mellom bil og sykkel når bilen kjører forbi. Det betyr at man på en vanlig vei ikke skal kjøre forbi i samme kjørefelt som syklisten, men legge seg over i motsatt kjørebane.

Hva gjør bilister? Min erfaring er at ca. halvparten kjører forbi med venstrehjulene såvidt over midtlinja, noen få legger seg helt ut og resten kjører forbi med hele bilen i samme kjørefelt. Blant sistnevnte er det noen som senker farten til såvidt raskere enn sykkelfart, mens resten suser forbi i den farten de hadde før de tok igjen syklisten, noe som varierer mellom 50 og 80 km/t uavhengig av hva fartsgrensen måtte være på stedet.

Det vi syklister sitter igjen med er altså en hel haug (ikke flertallet, men mange nok) som i 50-80 km/t kjører forbi med liten eller ingen margin til syklisten, helt ulovlig, helt hensynsløst og absolutt veldig farlig.

Hva betyr det for syklisten? Jo, politiet sier at syklister skal kjøre 1 meter fra veikanten for å ha en sikkerhetsmargin på sin høyre side til unnamanøvre, osv. Det er veldig få syklister som gjør dette, for hvis man er 1 meter fra veikanten så blir man overrøst med skjellsord og spylervæske fra illsinte bilister som ikke får anledning til å presse seg forbi 10 cm unna i 80 km/t. Men de syklistene som likevel gjør det, tvinger bilistene til å benytte hvertfall deler av motsatt kjørefelt, og på den måten blir noen bilister nødt til å tenke på sin EGEN sikkerhet under forbikjøringen.

Enhver står seg selv nærmest, og det gjelder spesielt hensynsløse personer i et 2 tonns stålbur med setebelter, deformasjonssoner og airbager overalt. Om de skulle komme borti 10 kg metall og 80 kg kjøtt, så skader det ikke bilisten, men dersom de plutselig må over i motsatt kjørefelt for å unngå overlagt drap på syklisten foran, så risikerer de faktisk å treffe på en annen hensynsløs idiot med 2 tonns stålbur, og DA får pipen en annen lyd. Plutselig er det for risikabelt å kjøre forbi med trafikk i motsatt retning, og selv om de blir sinna og banner og hiver seg på spylevæskeknappen så har de i det minste ikke klart å skape en livsfarlig situasjon.

Vel, ikke alle av dem klarer det. Det finnes fremdeles nok av bilister som i den situasjonen faktisk legger seg ut over midtlinjen med motgående trafikk og tvinger eller satser på at motgående trafikk legger seg ut i veikanten på sin side for å unngå kollisjon. Det hender til og med at busser gjør det, og da kan du tenke deg hvor langt ut i grøfta bilene på motsatt side må.

Så kan man jo si at kanskje han som kom bak hadde med seg en livstruende skadd, gravid kone som trengte legehjelp og en hund med øyeblikket behov for veterinær og slik sett MÅTTE sette alle andres liv på spill for å kunne kjøre på i 80 km/t uten å stanse. Jeg tror kanskje noen av de bilistene som stadig vekk foretar livsfarlige forbikjøringer TRENER på en slik situasjon, for det er hvertfall ingen i baksetet og ingen i passasjersetet. Nødsituasjonen for den jevne bilist ser ut til å være at de skal til eller fra jobb.

Det er helt riktig at det ikke er opp til den foran å vurdere om den bak har en nødsituasjon, men det er heller ikke opp til den bak å sette til side trafikkreglene for å foreta forbikjøring umiddelbart, uten å senke farten, uten å ha måttet vente på den foran overhodet og uten påkrevde sikkerhetsmarginer og hensynsfullhet.

Og når det kommer til å “vente noen sekunder”, så er det slik med all trafikk du vil forbi, enten det er sykler, traktorer, lastebiler, mopeder eller hest og kjerre: det er ingen som sitter og kontinuerlig holder øye med om det kommer raskere trafikk bakfra og legger seg til side/stanser umiddelbart for at trafikken bakfra skal slippe å senke farten. Det skjer aldri og du MÅ forvente å vente noen sekunder, ellers bør du snarest ringer 112 og forlange politieskorte til din livstruende skadde, gravide kone og hunden hennes.

Til sist, hvis du sitter og lærer ungene dine at de skal sykle helt ute i veikanten, så inviterer du idiotene jeg har beskrevet over til å kjøre forbi ungene dine i 80 km/t helt uten sikkerhetsmargin. Dem er det mange av, og det ønsker du ikke for ungene dine.

Slik er det.

Vi, eller i det minste jeg, ønsker å ha en trafikkultur der det er mulig å føle seg trygg og der det ikke er om å gjøre å risikere andres liv og helse for å spare noen sekunder eller minutter på vei hjem fra jobb.

Men i samspillet mellom myke trafikanter og bilister er bilistene de sterkeste og de som først må innse at det er de som sitter på nøkkelen til en vennligere trafikkultur, for bilistene har ingenting å tape og alt å vinne på å opptre som hensynløse bøller uten fare for egen sikkerhet, men med stor fare for alle andres. Vi syklister kan vise hensyn, men det nytter faen meg ikke, for det er nok av bøller der ute som likevel er klare til å sette oss i livsfare for å spare ytterligere et par sekunder på vei hjem til middag.

Og helt på tampen: er det noen som har stusset over hvor mye bilister syter og jamrer over lastebiler som ikke overholder vikeplikten ved feltbytte? Disse dirrende pekefingrene de retter mot lastebilsjåfører som ikke evner å sjekke blindsonen sin har de helt glemt når de plutselig kan råkjøre forbi en syklist.

Første gangen jeg oppdaget at girskifteren spiser vaier var på 400 km-ritt i Telemark. Ved Gvarv sluttet bakgiret å skifte og girspaken satt helt fast. På Notodden fikk jeg slengt sykkelen inn på verksted hvor de konstanterte oppfliset og fastlåst vaier i girskifteren.

Symptomene på spising pleier å være litt vanskelig justering i en periode, uten at noe er åpenbart feil, deretter en bratt utforbakke i løpet av en dag eller to hvor skifting går fra normal via trøblete til KABOM — ubrukelig.

I løpet av de neste tre årene spiste denne girspaken fire vaiere — det verste tilfellet da den spiste opp en vaier under Jotunheimen rundt og vaieren røk på den absolutt høyeste toppen på Sognefjell. Dette skjedde til tross for at jeg reklamerte på den og fikk ny fra Shimano TO ganger. Jeg begynte å mistenke at Shimano bare sendte meg den gamle i retur hver gang, for det var litt fjernt at tre girskiftere skulle ha samme problem med mindre det var en systemfeil et sted, og hvis det var en systemfeil et sted så burde jo forhandleren eller Shimano vite om det? Eller?

En halvveis oppspist vaier

Helt til nå.

For nå har også Dura-Ace begynt å spise sunnere kost. Tidligere i sommer tok 7800-en sitt første trofé og jeg venter i spenning på utviklingen her. Hørte jeg systemfeil?

I følge min lokale Shimano-forhandler er årsaken til problemet at ordinære endehylser ikke fører vaieren riktig vei inn i girhendelen. Den lille skjevheten som Shimano mener dette medfører gjør at vaieren ligger og gnisser mot en skarp kant. Med Shimanos egen endehylse skal visstnok problemet forsvinne, men slike har jeg nå ventet på i et år. Jeg er veldig spent på om disse endehylsene er så magiske som Shimano sier.

Det dreier seg om tidsskjema. Mange sykler ritt hvor en ikke engang rekker å kikke på klokka før en hesblesende hiver seg over målstreken i en vill spurt om å bli nummer 20 (hah! ta den, ukjente Bryne-syklist!), men jeg er mer typen som liker lange, seige ritt. De siste fem årene har dette spesielt dreid seg om Color Line Tour (Kristiansand – Hovden) og Den store styrkeprøven (Trondheim – Oslo).

Med bakgrunn fra IT og ellers kjent som en aldri så liten nerd blant mine likesinnede langdistansesyklister blir jeg ofte bedt om å lage tidsskjema for disse viktige rittene. Tidsskjemaet gir oss, dvs. laget eller kapteinen, noe å styre tempoet etter. Skal vi sykle fortere og se om vi tåler det, kan vi roe litt ned og la de 20 på halen få samle krefter? Eller ligger vi jevnt på skjemaet og må bare pese videre?

Et godt tidsskjema tar hensyn til forutsigbare ting som terreng og slitasje. Og med slitasje mener jeg ikke punkteringer, men slitte muskler og slitne hjerner. Det går nødvendigvis litt tregere mot slutten enn i begynnelsen, med mindre en har disponert kreftene heeeelt riktig, og det går alltid saktere i motbakken enn i utforbakken.

Uten noen andre holdepunkter er det enkleste tidsskjemaet man kan lage et hvor gjennomsnittsfarten er lik hele veien. Dette var blant annet utgangspunktet da jeg i vår laget tidsskjema for Fleche Nordique — da la jeg opp til 20 km/t i snitt og satte tidsskjemaet ut i fra det.  Det fungerte ikke 100%, men det var greit nok. På ritt som CLT og DSS er et slikt skjema helt meningsløst, siden man vil ligge langt etter, litt etter, enda litt etter, på skjema, langt foran skjema eller litt foran skjema alt ettersom terrenget varierer.

Jeg har derfor laget mitt eget lille program som tar utgangspunkt i dataene fra sykkelcomputeren (min eller andres) og beregner et skjema ut i fra den farten som ble holdt i tidligere gjennomkjøringer. For skjema til Color Line Tour 2010 brukte jeg dataene fra min egen sykling i 2008 og 2009. Gjennom litt enkel massering og justering ble dette til et skjema for den ønskede tiden vår i 2010 som tar hensyn til hvordan terrenget ser ut og hvordan rittet sliter på syklistene.

Rekordfart hos Rye

Nå er det ikke alltid helt enkelt å lage tidsskjema ut i fra kjente resultater heller, og her kommer vi til kjernen av problemstillingen. Oslo cyklekrets, arrangør av Den store styrkeprøven, publiserer i sitt magasin På hjul et tidsskjema for Trondheim – Oslo basert på tidligere bestenoteringer. Etter deres eget utsagn er dette skjemaet basert på tiden fra 1990 og den nyeste rekordnoteringen. I 2009 var dette Ryes 13:28 (satt i 2004), mens det i 2010 var Zoncolans 12:51. Disse folkene er råsterke og vi forventer et skjema hvor snitthastigheten ligger på eller over 40 km/t, men det som virkelig imponerer er noe helt annet.

I følge Oslo cyklekrets holdt nemlig Rye en snittfart på 63 km/t de siste 40 km inn til Oslo på rekorddagen deres i 2004. Og Zoncolan kjørte med samme fart hele veien da de satte rekord i 2009. Begge disse lagene har virkelig prestert langt over det troverdige. I 2009 sendte jeg en epost til redaktøren av På hjul og spurte om hvordan dette hang sammen, men han ante nok at Zoncolan kom til å sette ny rekord og slette det gamle skjemaet, for han svarte aldri. Dessverre for ham sitter de fremdeles med samme tidsskjemakompetanse i På hjul som i 2009.

RS800CX PTE sammen med S725X

Polar introduserte for et år siden en ny serie med pulsklokker innenfor sykling og multisport. Blant disse var RS8ooCX, en multisportklokke med spesialpakke for syklister. RS800CX erstatter de tidligere toppmodellene i S700-serien, blant annet S725X. Som alle multisportklokker kommer RS800CX med ekstrasensorer for fart, tråkkfrekvens og GPS. S700-serien hadde noen svakheter som Polar nå har muligheten til å rette opp med en helt ny klokke og en helt ny sensorserie. Dessverre lykkes de ikke helt med dette, men det kommer vi tilbake til senere.

Hvis du liker bling-faktor på pulsklokken din, så har du sannsynligvis måttet lide deg gjennom et tiår med plast eller karbon. Og hvis du er ekte syklist og har pulsklokken på i bryllup og andre festlige anledninger, har du nok delt lidelsen med din kjære. Men med RS800CX, og spesielt Pro Team Edition (PTE), får du mye mer bling for pengene. Plastdekselet over skjermen er byttet ut med glass, eller mye hardere plast, og har blitt utvidet til å ikke bare dekke skjermen. Rundt glasset sitter en blank metallkant som forlenges ned til reima. Alt i alt blinker og skinner det mye av denne klokken, og hvis din kjære klager på at pulsklokke ikke passer til dress, drar du frem RS800CX og et tjukt gullkjede.

Programvaren som kjører inni klokka er også oppdatert. Blant de nye funksjonene er:

• mulighet for å endre innstillinger for økta mens du holder på (f. eks. bytte til en annen sykkel)
• til tross for at klokka fremdeles mister kontakten med pulsbeltet hvis du går fra den for lenge, så kan du koble opp igjen når du kommer tilbake
• oppsett for skjermbildene slik at man kan pre-programmere faste visninger
• dersom du stopper ei økt og starter ei ny kort tid etter, foreslår klokka å kombinere dem til én (veldig greit hvis du likevel må stoppe økta for å finne tilbake til pulsen eller endre innstillinger)

På S700-serien kunne du styre hva som skulle vises på den øverste og midterste raden ved å trykke på de to knappene til høyre. Dette er ikke lenger mulig på RS800CX. Derimot kan du bruke PC-programvaren til å sette opp de forskjellige visningene som klokken tilbyr. Du kan velge fritt hva som skal vises hvor på både den øverste, midterste og nederste linjen, så lenge du gjør det på PC-en. I bruk har jeg virkelig savnet den gamle muligheten for å kjapt bytte til en annen sensor på den øverste eller midterste raden. Vel, vel. Polar gir og Polar tar.

Den nye programvaren sammen med utallige forskningstimer har også gitt liv til en ny overføringsprotokoll for de trådløse sensorene. Det nye systemet heter W.I.N.D. og gir bedre beskyttelse mot dårlige signaler på to måter: først og fremst har det redusert, kanskje til og med ingen, følsomhet overfor elektromagnetisk støy fra tog, sykkellykter og atombomber. Jeg kommer tilbake til det med sykkellyktene, men de to andre får du bare ta mitt ord for.

Dernest har klokken og sensorene bedre paring for å unngå konflikter med andre klokker og sensorer i nærheten. I stedet for at paringen skjer ved oppstart av ei økt, skjer det nå som en del av oppsettet av klokken og er permanent lagret i oppsettet for hver enkelt sykkel. Oppsettet motvirker effektivt støy fra andre sensorer i nærheten, så problemer med sensorparing er en saga blott, men betyr også at du ikke lenger kan sykle i vei med en reservesensor uten videre. Og dette er en innstilling du ikke kan endre på flekken.

Sensorene har også fått bedre rekkevidde; Polar hevder opp til 20 meter mellom sensor og mottager. I praksis har dette svært liten betydning for oss syklister — 2 meter eller 20 meter gjør ikke så mye forskjell med mindre en planlegger å gå fra sykkelen. Og det gjør jeg faktisk svært ofte, spesielt på randonnée, så for meg er dette en fordel, men for de fleste andre regner jeg med at det er overflødig med noe mer enn et par meter. Det litt mer interessante med dette er at Polar også leverer med en mottager som kan kobles direkte til PC, men programvaren til Polar viser bare puls, så det spørs hvor interessant det er i praksis.

Dessverre har ikke Polar fått med seg at alle andre pulsklokkeprodusenter i verden har gått over til ANT+ for kommunikasjon med sensorene. Utstyr fra Garmin, Saris og Suunto kan byttes om hverandre og fremdeles virke sømløst fordi alle snakker ANT+, men Polar har valgt å stikke fingrene i ørene og rope LA-LA-LA-LA på dette området. Litt synd, for det hadde vært veldig kult å fått effektdata fra PowerTap-en min lagret på pulsklokka — da hadde jeg klart meg med en ting mindre på styret.

Fysisk sett er RS800CX også endret fra S700-serien. Skjermen er mindre, knappene er hardere og start/stopp-knappen er latterlig lett å trykke på ved en feiltakelse.  Og da mener jeg latterlig lett. Hos meg går klokka på sikkert fem ganger om dagen, avhengig av hvor kaldt det er (tjukk jakke rundt håndleddet) eller hvordan jeg ligger med armen i senga. På den positive siden har de nye, harde sideknappene ikke hatt den store konsekvensen som jeg hadde ventet.

Skjermen er riktignok også blitt litt mindre, men den er endret fra tidligere. Den har litt høyere oppløsning enn tidligere og i tillegg har den to rader som kan vise tekst eller logo og kun én rad for tall, i motsetning til tidligere modeller som hadde kun én rad for tekst og logo. Dette gir uhorvelige muligheter for fleksibilitet og variasjon i tidligere nevnte skjermoppsett. Skjermen ser ikke flekkete ut når man bruker polariserte glass i solbrillene, så Polar har åpenbart gjort noe med LCD-en, men samtidig blir den nesten usynlig hvis du får kveldssolen inn rett forfra.

Samtidig er reima byttet ut; den gamle i myk plast er byttet ut med en stivere reim med innslag av gotisk metall. Det ser mer blingete ut, men goter-metallet hjelper faktisk også med strammingen. Dessverre hindrer den deg til en viss grad også i å løsne reima, slik at klokka blir verre å få av sykkelen. Med den nye reima følger det også med bedre stropper for å holde reima på plass — den gamle stroppen hadde en lei tendens til å ryke i det man strammet den rundt styret på spinningsykkelen (dvs. uten Polars styrefeste). De nye stroppene klarer nok den biffen greit, men er den nye reima for stiv pga. goter-metallet til å kunne slå den rundt et spinningsykkelstyre? Ja, det er den nok.

Noe av det mest geniale med RS800CX er at Polar endelig lar oss bytte batteri selv. Med de tidligere modellene måtte klokken sendes inn til nærmeste Polar-verksted for batteribytte, med all nerveslitingen og tanngnissingen som fulgte med når klokka var borte i en uke. Nå, derimot, kan batteriet byttes på 1 minutt. Riktignok selger Polar overprisede batterier å bytte med (90 kr kontra 20 kr på Clas Ohlsson), men de tilbyr i det minste nytt deksel med ny gummipakning som plaster på rasjonaliseringen — det hjelper å holde klokken tett.

Konklusjon

Klokka er ny, fin og gjør opptil flere fine ting. Polar har ikke rettet noen av de åpenbare tingene, men de har rettet endel og forbedret mye. Små forbedringer som muligheten for å lette bytte sykkel i oppsettet blir veid opp for, eller ned for, av at jeg ikke lenger kan bla mellom fart, distanse, osv mens jeg er på veien. For meg var oppgraderingen definitivt verdt det likevel: sensorstøy er eliminert så langt jeg har sett, min kjære klager ikke over klokkas utseende og jeg kan bytte batteri når jeg selv vil.

Navdynamo

Shimano Nexus navdynamo

Den mest populære løsningen blant randonneurer er navdynamo av typene Schmidt Nabendynamo eller Shimano Nexus.  Man bygger opp et helt forhjul rundt navdynamoen og trekker kabler fra navet til lykten(e), som kan festes i navet, på gaffelen eller på styret. Navdynamo har den helt klare fordelen at man aldri går tom for strøm, men dette koster.

Navet er større og tyngre enn et vanlig nav og det gir selvsagt litt mer rullemotstand, selv om det gjentas og gjentas at dette ikke merkes og er neglisjerbart. Man kan jo tenke at når man sykler så mange døgn, så spiller ikke farten så stor rolle og dermed blir ikke den ekstra motstanden så kritisk. Samtidig kan man snu på flisa og tenke at umerkelig ekstra motstand ganger 100 timer på sykkel fort kan bli merkbart likevel…

En annen merkbar ulempe med dynamo-lys er at de har en tendens til å slukke når man slutter å tråkke. Problemet blir mindre ved å sette på et lite batteri som holder nok strøm til å holde liv i lykten et par minutter ved stans, men hvis man f. eks. stopper for å fikse et mekanisk problem på sykkelen, må man belage seg på noe annet enn dynamo-lyset.

Noe av kritikken mot dynamo er basert på at effekten er lav (typisk 3-6W) og at dette ikke kan sammenlignes med batteri. Moderne LED-lykter har redusert dette problemet og min erfaring er at det ikke er noen signifikant forskjell på lysstyrken fra dynamo og batteri. Man kan fremdeles få batteridrevne lykter med langt sterkere lys enn dynamodrevet, men dynamo er likevel effektivt nok.

Eikedynamo

Reelight Steadylight

Det danske firmaet Reelight produserer en dynamo i to deler som festes hhv på eikene og gaffelen/setestaget. Hver gang magneten på eikene passerer lykten på gaffelen, vil litt strøm genereres. Jo flere magneter man har på eikene, jo oftere vil strøm bli generert. Opprinnelig var løsningen deres basert på at dette blaffet av strøm skulle få lykten til å blinke én gang, noe som fremstår som en ganske bortkastet løsningen all den tid blinkende, batteridrevne LED-lykter har en levetid på utallige timer, for ikke snakke dager, måneder eller år. Deres nyeste utgave har et lite batteri i tillegg som gir kontinuerlig lys, men fremdeles er nok Reelight på det nivået hvor de konkurrerer med batteridrevne lykter som er bedre og koster tiendeparten.

Teknologien som ligger til grunn er lik en vanlig dynamo; det er bare utformingen som er annerledes. Reelight har derfor også den ekstra motstanden under bruk som en navdynamo. Påstanden om at Reelights lys ikke kan merkes er ikke noe sannere enn Schmidt eller Shimanos tilsvarende.

Dagens tur hadde en veldig spesifikk målsetning: å nå 10000 syklede kilometer for 2009. Jeg hadde egentlig planlagt å gjøre dette i går som en avslutning på sommeren, men det “fine” sommerværet vi hadde satte en stopper for de planene. Før turen hadde jeg 9896 km (T-104 km – tenk romferge) og stakk derfor ut en rute på 104 km: tur/retur Stavanger-Vigrestad. Siden jeg startet i lett regn og vått klima hadde jeg på jakke med vindtett front og lange bein, men etter en time klarnet det helt opp og det ble en fantastisk fin tur.

Turtelleren stoppet til slutt på 106 km og jeg kunne feire T+2 km! Ny rekord for antall syklede kilometer innen 01.09 og definitivt på sporet av ny rekord for kilometer på et år.