Alt annet enn sykler

For langdistansesyklistene er batterilevetid et kjent problem. Kjent, eller irriterende. Mobiltelefoner varer i et par dager  under bruk, men kan være veldig viktige å ha på den tredje dagen også. Denne mobile, men ikke kjempelille laderen, lader opp telefonen ved at man snurrer på et hjul. Den har adaptere for de fleste telefoner og gir ekstra batteritid for de siste timene av de virkelig lange, lange rittene.

I 2004 kræsjet jeg stygt på sykkel i Brisbane, Australia, som var der jeg bodde på den tiden. Jeg var ute på en kort tur og hadde ikke med mobiltelefon, bankkort eller noen annen form for identifikasjon. Hadde jeg blitt slått bevisstløs, noe som kan skje når hodet treffer asfalten først, ville jeg ikke vært i stand til å redegjøre for noen hvem jeg var, hvor jeg var fra eller hvem som skulle informeres om at jeg nå lå på akutten. Viktigst av alt var at jeg ikke ville fått informert sykehuset om at jeg er allergisk mot penicillin, og derfor ville risikert å få feil behandling.

Som en konsekvens av dette gikk jeg sporenstreks på nett og fant meg en produsent av dog tags. Dog tags er identitetsbrikker for dyr, men også det mer kjente kjælenavnet på soldaters id-brikker. Den typiske id-brikken ser slik ut og er amerikansk:

Jeg har glemt nøyaktig hvor jeg kjøpte mine (de kommer som regel i par), men de fleste steder ser ut til å levere det samme: rustfritt/kirurgisk stål, 5 linjer ganger 15 bokstaver, utstanset tekst (som på kredittkortet ditt) . For min del holder det til navn, fødselsdato, nasjonalitet, personnummer og PASS-PÅ-JEG-ER-ALLERGISK-MOT-PENICILLIN. Den skarpe leser vil se at det var mer enn 15 bokstaver, men hvis man bruker latin, så får man komprimert dette ned til CAVE PENICILLIN, og det har den ekstra fordelen at de fleste leger lærer yrket sitt på latin.

I tilfelle kræsj vil en ambulanseperson eller sykehusperson forhåpentligvis sjekke id-brikken min og gjøre de rette tingene. Jeg har ennå ikke fått testet dette, da jeg har forblitt ved bevissthet alle gangene jeg har endt opp på sykehuset, men jeg ser frem til den dagen dette redder meg fra penicillin-døden. Legen min er nemlig ikke sikker på hvordan det kommer til å bli, så jeg er litt nervøs for resultatet.

For de som ikke liker utseendet på disse id-brikkene, har jeg nylig kommet over en webside hvor man kan bestille mye penere id-brikker med mye mer informasjon på. Og du kan ha et bilde av en syklist på ene siden!

Road ID-grunnleggere far og sønn Wimmer hadde nemlig samme tanke som meg, nemlig “Hva søren gjør de med kroppen min hvis jeg dør under trening?”, og startet eget firma for å dekke behovet for identifisering av hardt skadde atleter. Resultatet ble (blant annet) en brikke som ser slik ut:

Mye mer fancy, og akkurat like effektivt. De leverer i kirurgisk stål for de nikkel-allergiske og lar deg velge bilde (blant 217) og tekst (helt fritt). Prisen er fem ganger høyere enn en vanlig dog tag.

Lykke til med neste kræsj.

Med høstsesongen over oss blir bekledning igjen et tema. Til nå har ikke været vært ille, men gradestokken har krøpet litt nedover. Kombinert med at jeg har flyttet til et våtere og mer forblåst sted (Stavanger) har jeg benyttet anledningen til å skrive litt om en vindvest jeg kjøpte i vår og som jeg nå har brukt gjennom sesongen, nemlig Assos Element Zero.

Assos er kjent for å produsere sykkeltøy som er dyrt, men bra. Jeg har selv en F.I. Mille sykkelbukse, og den er verdt pengene på lange turer. Det var mye på denne bakgrunnen at jeg bestemte meg for å prøve en Element Zero da min forrige vindvest fra Decathlon begynte å dra på årene.

Ut fra produktbeskrivelsen på Cyclecomponents kan man konkludere med at vesten har det man forventer fra en vindvest: vindtett, vannavstøtende, lufting bak og lomme (riktignok med glidelås, men den trenger man jo ikke å lukke). Fordi dette er Assos (og prisen er deretter) kan vi med rette forvente at vesten gjør mer enn dette, eller gjør dette ekstremt bra i forhold til andre vester på markedet.

Men stemmer det?

Ikke som forventet

Førsteinntrykket ble ødelagt av en noe hanglete glidelås. Jeg vet ikke om dette er et generelt problem på Assos’ vester, men på denne vesten var det nederste leddet på glidelåsen svakt og ble derfor alltid hengende fast. Etterhvert har dette utviklet seg til at leddet stikker omtrent rett ut og må bøyes på plass for å få glidelåsen til å lukke eller åpne seg.

Hvis man kommer seg forbi glidelåsen, og har valgt riktig størrelse på vesten ved bestilling, får man etterhvert på seg en vest som sitter som et skudd på overkroppen. Den er lett innsvinget for å følge (den antatte) midjelinjen og minimere blafring i høy hastighet. Når man tar den på seg, kan den ved første forsøk virke ubehagelig høy under halsen og merkverdig kort ved magen, men dette har sin misjon. Når man etterhvert kommer ned i bukken, vil halsen strekke seg og magen korte seg inn, slik at vesten likevel passer. Det er gjennomgående for Assos’ vester og jakker at de har tenkt på dette, men i mitt tilfelle har de ikke tatt det langt nok; vesten får en krøll øverst på magen som kunne vært unngått ved å korte litt inn under brystkassa.

Da jeg etterhvert stakk hendene bak for å kjenne etter lommen med glidelås, fant jeg den skuffende fraværende. Lommen som ble omtalt i beskrivelsen er nemlig ikke bak, der jeg ville forventet at den var, men på høyre side (og dermed ikke avbildet, siden bildene er tatt fra venstre). Denne lommen er veldig praktisk, men den er ingen god erstatning for en baklomme, som denne vesten altså ikke har. Det trekker kraftig ned, for konsekvensen er at man må løfte opp vesten for å bruke lommene på skjorta. Og med den tette passformen er dette en veldig, veldig vanskelig oppgave i 50 km/t.

Assos har i tillegg skjønt at vannsprut fra bakdekket er plagsomt og laget sin egen løsning for å fikse dette. Vesten har en bakdel som normalt er brettet opp slik at vesten ser normal ut, men som kan brettes ned og dekke rumpen. Dette er fint i teorien, men i praksis er ikke den nedfellbare delen lang nok til å dekke rumpa og forhindre at vannspruten treffer uansett.

Alt i alt hadde denne vesten potensiale til å rettferdiggjøre prisen, men kom til kort i praktisk bruk. Mangelen på baklomme er påtagelig, og ekstrautstyret fungerer ikke og veier ikke opp for manglene. Til syvende og sist var Decathlon-vesten bedre verdi for pengene.

Alle syklister vet at utseende er en viktig faktor i hvor raskt og langt man kan sykle. Det finnes egne regler for dette, satt sammen av amerikanere basert på inntrykket av europeiske syklister. Alle vet at amerikanere deltar for å vinne, og de har nok hatt litt problemer med å forklare for hverandre hvorfor ikke alle europeere har samme prioriteten. Resultatet er The euro cycling code of conduct, et komplett regelsett for hvordan en syklist skal te seg for å kvalifisere til tittelen Euro cyclist. Dette er selvsagt ryggmargsmateriale for europeere, men hverken amerikanere eller nordmenn er europeere, så dette kan være nyttig lesing.

Den jevne bysyklist har få motekvaler under tråkkingen. Bysyklister er, for de som ikke skulle være kjent med dette begrepet jeg nettopp fant på, en spesiell rase syklister. De er ganske uvanlige her i Norge, men finnes i store flokker i Danmark og Nederland. De er som regel ute rundt frokost- og middagstider, og holder seg ellers innendørs. Når de først er ute, sykler de rolig og bedagelig i ganske alminnelig bekledning på sin høyreiste sykkel.

Kontrasten mellom eurosyklisten og bysyklisten kunne således ikke være større. Men selv syklister som ikke er så forfengelige korrekt fokuserte som eurosyklistene kan ha moteproblemer. Problemet i dette tilfellet er hva man gjør med hjelmen, som stikker ut som en vorte fra en ellers bedagelig og hverdagslig påkledning. Nederlenderne har løst dette problemet elegant ved å droppe hjelmen. Danskene, derimot, bruker hjelm, og har kanskje derfor hjernekapasitet til å ta løsningen til helt andre nivåer.

Svaret er YAKKAY, hjelmer som er laget for å se ut som ordinære hodeplagg. Det stemmer, ordinære hodeplagg. Hvordan er det mulig, spør du kanskje? Forestill deg en ridehjelm. Prøv deretter å se for deg en ridehjelm som ser ut som en skyggelue. Da får du YAKKAY. Det ser langt bedre ut enn om man kombinerer ordinær bekledning med en sykkelhjelm, men likevel litt for mye ut som en ridehjelm til at jeg er helt imponert. Men siden dette antagelig fører til at enda flere dansker bruker hjelm, ser jeg for meg bedre løsninger ikke langt fremme i tid.

Energibarer (eller energibarrer, som det burde hete på norsk) er kjent for alle syklister og benyttes i større eller mindre grad på alle turritt og lange sykkelturer. Jeg skal ikke gå inn på de forskjellige barene og deres meritter hva smak og energi angår, men heller ta for meg et problem som jeg i lengre tid har hatt med selve konseptet med energibarer: skrelling.

Det er nemlig slik at mange turritt jeg deltar på går i høye hastigheter, spesielt hvis jeg kjører i felt eller i et lag.
Egentlig er det bare når jeg kjører i felt at det går fort, men det er en annen sak. Den høye farten medfører uansett et større krav til oppmerksomhet og årvåkenhet i feltet, og dette resulterer i at jeg ikke har så mye oppmerksomhet å avse til spising. Når det kjøres med sekk foretrekker jeg å gjøre unna spisingen min der, men det er ikke alltid sekk og det er ikke alltid praktisk mulig å legge seg bak for å spise heller.

For meg blir resultatet at jeg spiser energibarene i rulla eller i feltet. Fordi oppmerksomheten er rettet andre steder og minst én hånd nødvendigvis bør være på styret, kan ikke skrellingen være for vanskelig. De fleste barer, fra f. eks. Maxim, Powerbar og Proteinfabrikken, kommer i relativt trange plastinnpakninger, ganske like vanlige sjokolader. Dersom man skal åpne disse med én hånd, er resultatet som regel uungåelig. Man setter tennene i den frynsete plasten på toppen og river til, og resultatet blir at et hjørne på toppen av innpakningen kommer av. Hullet som dannes er for lite til å få ut energibaren, og siden halvparten av toppen er borte, er det nå enda vanskeligere å få fjernet det andre hjørnet slik at man får energibaren ut.

Jeg kan ikke huske hvor eller når løsningen kom til meg, men da jeg kjøpte noen energibarer fra USA kalt Clif Bar, oppdaget jeg at innpakningen på disse er rimelig løstsittende. Det slo meg at perforering av innpakningen, lik den man finner på kjøkkenpapir, postgiroer og andre ting som skal rives av, ikke bare var mulig, men også antagelig ville løse problemet. Jeg satte derfor ut for å finne et verktøy som gjør dette mulig.

Produktet jeg endte opp med er en Dafa Rotary Cutter, kjøpt på Clas Ohlson. Den tar standard 45 mm hjulblad og koster kr 59. Perforeringsblader er vanskeligere å få tak i Norge (uvisst av hvilken grunn), men jeg bestilte Fiskars’ 45 mm perforerende hjulblad fra Widget Supply i USA. Sammen fungerer disse perfekt.

Ved å kjøre rullekniven over toppen av innpakningen, lager jeg en perforering som gjør det enkelt å skrelle innpakningen av energibaren. Når jeg setter tennene i toppen og river av, kommer hele toppen av på en gang og etterlater en fin, rett kant — innpakningen har ingen revner. Ikke bare kan energibaren enkelt klemmes ut og spises, men dersom jeg ikke orker hele og vil la noe ligge igjen til senere, kan den lett klemmes inn igjen og legges tilbake i baklomma.