Alt annet enn sykler

RS800CX PTE sammen med S725X

Polar introduserte for et år siden en ny serie med pulsklokker innenfor sykling og multisport. Blant disse var RS8ooCX, en multisportklokke med spesialpakke for syklister. RS800CX erstatter de tidligere toppmodellene i S700-serien, blant annet S725X. Som alle multisportklokker kommer RS800CX med ekstrasensorer for fart, tråkkfrekvens og GPS. S700-serien hadde noen svakheter som Polar nå har muligheten til å rette opp med en helt ny klokke og en helt ny sensorserie. Dessverre lykkes de ikke helt med dette, men det kommer vi tilbake til senere.

Hvis du liker bling-faktor på pulsklokken din, så har du sannsynligvis måttet lide deg gjennom et tiår med plast eller karbon. Og hvis du er ekte syklist og har pulsklokken på i bryllup og andre festlige anledninger, har du nok delt lidelsen med din kjære. Men med RS800CX, og spesielt Pro Team Edition (PTE), får du mye mer bling for pengene. Plastdekselet over skjermen er byttet ut med glass, eller mye hardere plast, og har blitt utvidet til å ikke bare dekke skjermen. Rundt glasset sitter en blank metallkant som forlenges ned til reima. Alt i alt blinker og skinner det mye av denne klokken, og hvis din kjære klager på at pulsklokke ikke passer til dress, drar du frem RS800CX og et tjukt gullkjede.

Programvaren som kjører inni klokka er også oppdatert. Blant de nye funksjonene er:

• mulighet for å endre innstillinger for økta mens du holder på (f. eks. bytte til en annen sykkel)
• til tross for at klokka fremdeles mister kontakten med pulsbeltet hvis du går fra den for lenge, så kan du koble opp igjen når du kommer tilbake
• oppsett for skjermbildene slik at man kan pre-programmere faste visninger
• dersom du stopper ei økt og starter ei ny kort tid etter, foreslår klokka å kombinere dem til én (veldig greit hvis du likevel må stoppe økta for å finne tilbake til pulsen eller endre innstillinger)

På S700-serien kunne du styre hva som skulle vises på den øverste og midterste raden ved å trykke på de to knappene til høyre. Dette er ikke lenger mulig på RS800CX. Derimot kan du bruke PC-programvaren til å sette opp de forskjellige visningene som klokken tilbyr. Du kan velge fritt hva som skal vises hvor på både den øverste, midterste og nederste linjen, så lenge du gjør det på PC-en. I bruk har jeg virkelig savnet den gamle muligheten for å kjapt bytte til en annen sensor på den øverste eller midterste raden. Vel, vel. Polar gir og Polar tar.

Den nye programvaren sammen med utallige forskningstimer har også gitt liv til en ny overføringsprotokoll for de trådløse sensorene. Det nye systemet heter W.I.N.D. og gir bedre beskyttelse mot dårlige signaler på to måter: først og fremst har det redusert, kanskje til og med ingen, følsomhet overfor elektromagnetisk støy fra tog, sykkellykter og atombomber. Jeg kommer tilbake til det med sykkellyktene, men de to andre får du bare ta mitt ord for.

Dernest har klokken og sensorene bedre paring for å unngå konflikter med andre klokker og sensorer i nærheten. I stedet for at paringen skjer ved oppstart av ei økt, skjer det nå som en del av oppsettet av klokken og er permanent lagret i oppsettet for hver enkelt sykkel. Oppsettet motvirker effektivt støy fra andre sensorer i nærheten, så problemer med sensorparing er en saga blott, men betyr også at du ikke lenger kan sykle i vei med en reservesensor uten videre. Og dette er en innstilling du ikke kan endre på flekken.

Sensorene har også fått bedre rekkevidde; Polar hevder opp til 20 meter mellom sensor og mottager. I praksis har dette svært liten betydning for oss syklister — 2 meter eller 20 meter gjør ikke så mye forskjell med mindre en planlegger å gå fra sykkelen. Og det gjør jeg faktisk svært ofte, spesielt på randonnée, så for meg er dette en fordel, men for de fleste andre regner jeg med at det er overflødig med noe mer enn et par meter. Det litt mer interessante med dette er at Polar også leverer med en mottager som kan kobles direkte til PC, men programvaren til Polar viser bare puls, så det spørs hvor interessant det er i praksis.

Dessverre har ikke Polar fått med seg at alle andre pulsklokkeprodusenter i verden har gått over til ANT+ for kommunikasjon med sensorene. Utstyr fra Garmin, Saris og Suunto kan byttes om hverandre og fremdeles virke sømløst fordi alle snakker ANT+, men Polar har valgt å stikke fingrene i ørene og rope LA-LA-LA-LA på dette området. Litt synd, for det hadde vært veldig kult å fått effektdata fra PowerTap-en min lagret på pulsklokka — da hadde jeg klart meg med en ting mindre på styret.

Fysisk sett er RS800CX også endret fra S700-serien. Skjermen er mindre, knappene er hardere og start/stopp-knappen er latterlig lett å trykke på ved en feiltakelse.  Og da mener jeg latterlig lett. Hos meg går klokka på sikkert fem ganger om dagen, avhengig av hvor kaldt det er (tjukk jakke rundt håndleddet) eller hvordan jeg ligger med armen i senga. På den positive siden har de nye, harde sideknappene ikke hatt den store konsekvensen som jeg hadde ventet.

Skjermen er riktignok også blitt litt mindre, men den er endret fra tidligere. Den har litt høyere oppløsning enn tidligere og i tillegg har den to rader som kan vise tekst eller logo og kun én rad for tall, i motsetning til tidligere modeller som hadde kun én rad for tekst og logo. Dette gir uhorvelige muligheter for fleksibilitet og variasjon i tidligere nevnte skjermoppsett. Skjermen ser ikke flekkete ut når man bruker polariserte glass i solbrillene, så Polar har åpenbart gjort noe med LCD-en, men samtidig blir den nesten usynlig hvis du får kveldssolen inn rett forfra.

Samtidig er reima byttet ut; den gamle i myk plast er byttet ut med en stivere reim med innslag av gotisk metall. Det ser mer blingete ut, men goter-metallet hjelper faktisk også med strammingen. Dessverre hindrer den deg til en viss grad også i å løsne reima, slik at klokka blir verre å få av sykkelen. Med den nye reima følger det også med bedre stropper for å holde reima på plass — den gamle stroppen hadde en lei tendens til å ryke i det man strammet den rundt styret på spinningsykkelen (dvs. uten Polars styrefeste). De nye stroppene klarer nok den biffen greit, men er den nye reima for stiv pga. goter-metallet til å kunne slå den rundt et spinningsykkelstyre? Ja, det er den nok.

Noe av det mest geniale med RS800CX er at Polar endelig lar oss bytte batteri selv. Med de tidligere modellene måtte klokken sendes inn til nærmeste Polar-verksted for batteribytte, med all nerveslitingen og tanngnissingen som fulgte med når klokka var borte i en uke. Nå, derimot, kan batteriet byttes på 1 minutt. Riktignok selger Polar overprisede batterier å bytte med (90 kr kontra 20 kr på Clas Ohlsson), men de tilbyr i det minste nytt deksel med ny gummipakning som plaster på rasjonaliseringen — det hjelper å holde klokken tett.

Konklusjon

Klokka er ny, fin og gjør opptil flere fine ting. Polar har ikke rettet noen av de åpenbare tingene, men de har rettet endel og forbedret mye. Små forbedringer som muligheten for å lette bytte sykkel i oppsettet blir veid opp for, eller ned for, av at jeg ikke lenger kan bla mellom fart, distanse, osv mens jeg er på veien. For meg var oppgraderingen definitivt verdt det likevel: sensorstøy er eliminert så langt jeg har sett, min kjære klager ikke over klokkas utseende og jeg kan bytte batteri når jeg selv vil.

Minoura Swing Grip

Et sykkelstyre har en begrenset plass til utstyr, og når man etterhvert har noen ting å feste på styret så kan det bli kamp om ressursene. Pulsklokke, GPS, lykt, tempobøyler og bjelle (ja, alle har vel den påkrevde bjellen?) er bare noen av de tingene som konkurrerer om plassen på sykkelstyret. Mens vi venter på pulsklokkelykte-GPS-en med innebygget bjelle, så har jeg prøvd noe som heter Minoura Swing Grip.

Prinsippet er enkelt: man fester den rundt styrestammen eller styret med den medfølgende klemmen, vrir den slik at det fremre røret er vannrett og justerer leddet slik at det peker i den retningen du vil. Swing Grip kan uten problemer festes både over og under styret. Til slutt fester man utstyret sitt på røret. Det er plass til én ting på hver side av røret, så lenge tingene ikke er for brede. Konseptet er altså glimrende. Den er fleksibelt og anvendelig og gjør i prinsippet det den skal.

Med tempobøyler, under styret

Problemet med Swing Grip er at den er veldig omstendelig i montering, tilpasning og endring. For å demontere den må du først løsne sideskruene som holder selve armen fast. Deretter må en unbrakonøkkel stikkes ned i den sorte delen av leddet for å skru løs en intern skrue som strammer festebåndet. Når denne skruen er løsnet, faller hele greia fra hverandre. Så langt er det greit, men problemet oppstår når du skal feste den på styret. Festebåndet har hull som skruen må gjennom, og det kan være veldig utfordrende å få disse hullene til å stå i riktig posisjon (båndet skal tres over seg selv, så man må passe på at to hull er samkjørte) mens den sorte delen av leddet står tredd oppå og sperrer utsikt og adgang.

Jeg har testet Swing Grip på to sykler med forskjellige styrestammer, og festebåndet er akkurat stort nok til å passe på begge to, men det er med nød og neppe. På FSA-stammen måtte jeg ut på de ytterste hullene, og selv da var det et slit å få skruen gjennom hullene. 31,8 mm passer nok, men vær obs hvis styrestammen din er mangekantet i stedet for rund.

Etter at Swing Grip først var montert, fungerer den ganske bra. Jeg valgte å montere den under styret for å unngå tempobøylene, men funksjonen blir den samme. Diameteren på røret er XX mm og passer med det meste utstyr jeg har prøvd, selv om det er tynt. I bredden passer både pulsklokke, lykt, videokamera og GPS på 90 mm-varianten, men som sagt kun to stykk av gangen.

Swing Grip montert over styret (kiddus i2003 på flickr)

Røret er glatt — betraktelig glattere enn et vanlig styre — noe som kan føre til at utstyret sklir rundt dersom det ikke selv har noe belegg eller lim for å feste det til røret. Det har skjedd med meg endel ganger og løsningen kan være så enkel som å surre elektrikerteip rundt røret for å gjøre det tjukkere og mykere som feste til utstyret.

Enkelte klager på at større og tyngre lykter enn min har fått Swing Grip til å knekke, med negative konsekvenser for lykten. Dette er noen år siden og jeg har ikke klart å se noen problemer, men jeg har ikke testet med utstyr som veier mer enn 300 gram til sammen.

Alt i alt fungerer Minoura Swing Grip bra og jeg ville fortsatt å bruke den hadde jeg ikke etterhvert funnet ut at tempobøyler gir mer rom for å feste utstyr enn man skulle tro. Mer om det kommer senere.

Polar slapp for en stund siden et nytt pulsbelte som passer med både de gamle og nye pulsklokkene deres — WearLink+.  Beltet er kompatibelt både med nye og gamle klokker (min S710 snakker med beltet uten problemer), men merk at det kommer i to versjoner: WIND (RS800, RS800cx og CS600) og kodet (resten).  De gamle T31-beltene var pulsmåler og sender i ett stykke og måtte byttes ut når batteriet gikk tomt. I tillegg var sensoren stiv, noe som på meg gjorde at den lett løsnet fra brystet når jeg stod oppe og tråkket. Eller når jeg sov med pulsbeltet på for å finne hvilepulsen min. Uansett så hadde beltet noen mangler som var irriterende.

WearLink+ pulsbelte

Det nye WearLink-beltet løser faktisk alle disse problemene. Beltet er delt i to og har utbyttbar sender. I tillegg har senderen deksel som kan skrus av for å bytte batteri. Man slipper mao unna med å kjøpe nytt batteri, evt. å bytte en av delene hvis noe skulle gå i stykker.

I tillegg har Polar gjort sensorbåndet mykt slik at det lettere former seg etter brystkassen. Det betyr at man uten problemer kan ligge med det på natten, og problemet med at det glipper når man står oppe er blitt mye mindre (selv om det ikke har forsvunnet helt).

Festeanordningen er også endret. Det gamle festet bestod av en plasttapp som ble satt inn i et hull og vridd rundt for å feste. Det nye er en plastkrok som tres gjennom en hempe. Begge er helt greie, men det nye har en liten svakhet: hempen har to deler, en solid og en skrøpelig. Den skrøpelige delen er ytterst og sort, og den solide og er innerst og hvit. Noen ganger kan man tre kroken gjennom kun den skrøpelige delen og da har den lett for å ryke. Det ødelegger ikke selve hempen, fordi den solide delen fremdeles er intakt, men det er irriterende. På den positive siden har Polar lagt en lapp på innsiden av hempen som gjør at kroken ikke irriterer mot huden.

Forutfor denne artikkelskrivingen ble et av mine belter kjørt i vaskemaskinen ved en feil og det overlevde uten feilslag. Polar anbefaler riktignok at sensorbeltet håndvaskes i vann etter hver økt for å fjerne salter som kan blokkere mottaket av pulssignalet, men kanskje ikke på den måten.

Veiledende pris er 699 for WIND-modellen og 599 for den kodede, som er samme veil. pris som det gamle beltet.

Med høstsesongen over oss blir bekledning igjen et tema. Til nå har ikke været vært ille, men gradestokken har krøpet litt nedover. Kombinert med at jeg har flyttet til et våtere og mer forblåst sted (Stavanger) har jeg benyttet anledningen til å skrive litt om en vindvest jeg kjøpte i vår og som jeg nå har brukt gjennom sesongen, nemlig Assos Element Zero.

Assos er kjent for å produsere sykkeltøy som er dyrt, men bra. Jeg har selv en F.I. Mille sykkelbukse, og den er verdt pengene på lange turer. Det var mye på denne bakgrunnen at jeg bestemte meg for å prøve en Element Zero da min forrige vindvest fra Decathlon begynte å dra på årene.

Ut fra produktbeskrivelsen på Cyclecomponents kan man konkludere med at vesten har det man forventer fra en vindvest: vindtett, vannavstøtende, lufting bak og lomme (riktignok med glidelås, men den trenger man jo ikke å lukke). Fordi dette er Assos (og prisen er deretter) kan vi med rette forvente at vesten gjør mer enn dette, eller gjør dette ekstremt bra i forhold til andre vester på markedet.

Men stemmer det?

Ikke som forventet

Førsteinntrykket ble ødelagt av en noe hanglete glidelås. Jeg vet ikke om dette er et generelt problem på Assos’ vester, men på denne vesten var det nederste leddet på glidelåsen svakt og ble derfor alltid hengende fast. Etterhvert har dette utviklet seg til at leddet stikker omtrent rett ut og må bøyes på plass for å få glidelåsen til å lukke eller åpne seg.

Hvis man kommer seg forbi glidelåsen, og har valgt riktig størrelse på vesten ved bestilling, får man etterhvert på seg en vest som sitter som et skudd på overkroppen. Den er lett innsvinget for å følge (den antatte) midjelinjen og minimere blafring i høy hastighet. Når man tar den på seg, kan den ved første forsøk virke ubehagelig høy under halsen og merkverdig kort ved magen, men dette har sin misjon. Når man etterhvert kommer ned i bukken, vil halsen strekke seg og magen korte seg inn, slik at vesten likevel passer. Det er gjennomgående for Assos’ vester og jakker at de har tenkt på dette, men i mitt tilfelle har de ikke tatt det langt nok; vesten får en krøll øverst på magen som kunne vært unngått ved å korte litt inn under brystkassa.

Da jeg etterhvert stakk hendene bak for å kjenne etter lommen med glidelås, fant jeg den skuffende fraværende. Lommen som ble omtalt i beskrivelsen er nemlig ikke bak, der jeg ville forventet at den var, men på høyre side (og dermed ikke avbildet, siden bildene er tatt fra venstre). Denne lommen er veldig praktisk, men den er ingen god erstatning for en baklomme, som denne vesten altså ikke har. Det trekker kraftig ned, for konsekvensen er at man må løfte opp vesten for å bruke lommene på skjorta. Og med den tette passformen er dette en veldig, veldig vanskelig oppgave i 50 km/t.

Assos har i tillegg skjønt at vannsprut fra bakdekket er plagsomt og laget sin egen løsning for å fikse dette. Vesten har en bakdel som normalt er brettet opp slik at vesten ser normal ut, men som kan brettes ned og dekke rumpen. Dette er fint i teorien, men i praksis er ikke den nedfellbare delen lang nok til å dekke rumpa og forhindre at vannspruten treffer uansett.

Alt i alt hadde denne vesten potensiale til å rettferdiggjøre prisen, men kom til kort i praktisk bruk. Mangelen på baklomme er påtagelig, og ekstrautstyret fungerer ikke og veier ikke opp for manglene. Til syvende og sist var Decathlon-vesten bedre verdi for pengene.

For langdistansesyklister er ikke lommene på skjorta eller jakka nok. Dersom en skal ha med seg nok verktøy, reservedeler, lappesaker og ikke minst litt ekstra tøy, så må man ha en større setebag. For setebager finnes det flere varianter; man kan feste den direkte under setet, mellom setet og setepinnen og bare i setepinnen. Sistnevnte krever som regel et bagasjebrett eller en annen for avstiving for at bagen skal holde seg oppreist.

Detours’ High Tail-serie er av sistnevnte type. Bagene er designet for å ligge rett bak setet — i dragsuget, som Detours sier — og ikke ta noe plass eller være i veien. De kommer i flere forskjellige størrelser (fra et par liters rom opp til 5-6 liter) og materialer. Jeg har prøvd High Tail UL (bildet til høyre), som skal være den letteste varianten av High Tail-bagene.

Festeanordning

Det første man treffer på er festet på setepinnen. Detours er faktisk ganske klare på dette på sine nettsider; hvis man har setepinne av karbon, så må man bestille en annerledes festeanordning. Integrerte setepinner fungerer det antagelig heller ikke på. Vi som bruker ordinær setepinne kan derimot bruke standardmodellen. Festet består av en metallring som setepinnen tres gjennom og en plastkloss som utgjør halvparten av låsemekanismen for setebagen. Setet må dessverre tas av for å kunne montere/fjerne festet, men siden setebagen kan tas av og på lett, har ikke dette vært noe problem.

Når festet er montert på setepinnen, kan man eksperimente med låsemekanismen. Låsen er tysk og heter KlikFix. Låsing og åpning går veldig greit og gjør at man lett kan parkere sykkelen og ta setebagen med seg. Dette er spesielt nyttig på lange turer hvor man gjerne parkerer sykkelen og skal ha med lommebok o. l. Låsen sitter greit og jeg har ikke opplevd at den har løsnet i fart.

I følge Detours skal låsemekanismen tåle et par kilo belastning, men de ønsker ikke å gå ut med en spesifikk vektgrense. Dersom man skal ut på tur med mye i setebagen og kanskje til og med på veldig humpete vei, anbefaler Detours at man fester ekstra stropper fra bakenden av bagens ramme og opp til setet. På den måten unngår man de store vibrasjonene i setebagen og reduserer belastningen på låsen. Ansatte hos Detours hevder å ha kjørt terrengritt med 2,5 kg i setebagen uten at låsen knakk. Dersom man ikke har stropper tilgjengelig, kan stroppene på toppen av bagen brukes.

Volum

Spesifikasjonen sier at setebagen rommer 300 kubikktommer, det vil si 5 liter. Dette er et idealisert mål; pga. bagens utformingen er det vanskelig å få utnyttet volumet 100%. Derimot er det god plass til både verktøy, slanger, dekk, batterier, energibarrer, regnjakke og det man måtte ønske å ha med seg. Det er også plass til å feste ting med stropper på toppen av bagen (stroppene følger med).

Vanntetthet

Detours går ikke så langt som å si at setebagen deres er helt vanntett, men de sier at bunnen, toppen og glidelåsene er vanntette. Bagen kommer også med regnovertrekk som kan krølles sammen og stappes i en liten lomme inni bagen. Min bag slipper derimot gjennom vann i regnvær, både med og uten regnovertrekket på. Det er vanskelig å si hvor vannet kommer inn, for konstruksjonen med regnovertrekket på virker rimelig tett. Problemet kan være kondens, men mengdene vann virker for store til det.

Den vanntette bunnen på setebagen gjør hvertfall at High Tail funker som en god skjerm for sprut fra bakhjulet. Jeg har aldri opplevd å bli våt på ryggen med setebagen på.

Bruk

På grunn av den enkle låsemekanismen er bagen veldig enkel å ta av og på. Dette gjør at den lett kan flyttes mellom sykler, og låsen på setepinnen er så liten at det ikke gjør noen skade å la den stå på selv om ikke bagen er i bruk. Man kan også lett ta med seg bagen når man forlater sykkelen, noe som er en fordel dersom det er verdisaker i bagen (men i slike tilfeller er kanskje sykkelen den største verdisaken uansett?).

Glidelåsene er litt trege pga gummieringen som gjør dem vanntette. Kombinert med at bagen sitter løst i avstivingsramma kan dette gjøre glidelåsene litt vanskelig å åpne med én hånd. Bagen lar seg faktisk åpne fra sykkelsetet i fart, men det krever enhåndsbruk og kan altså være litt vanskelig når glidelåsene er trege.

Glidelåsen går helt rundt på ene siden, men bare halvveis rundt på andre siden. Dette gjør at lokket kan brettes til side (på ene langsiden) og gjør det enklere å få det unna vei. Ulempen er at glidelåsen må trekkes helt til endes for å kunne åpne lokket — dersom glidelåsen bare trekkes til kortsiden av bagen, lar ikke lokket seg åpne noe særlig.

På undersiden av lokket finnes en lomme for kredittkort og småsaker. Dette er mest sannsynlig det tørreste stedet i hele bagen, men det anbefales ikke å oppbevare papir o.l. her. Bak på bagen finnes en liten refleksstripe. I den kan man feste en vanlig baklykt.

Holdbarhet

Jeg har brukt setebagen min på endel lange turer, f. eks. Paris-Brest-Paris og treningsturer i Belgia. Om den har fått spesielt hardhendt behandling av meg vites ikke, men den har hvertfall revnet på to steder på samme måte. Revnene har oppstått der hvor det grårutete stoffet er festet til skinnen som holder bagen oppe. Mest sannsynlig har det skjedd fordi glidelåsene er trege på grunn av gummieringen som gjør dem vanntette; når jeg har åpnet bagen fra sykkelsetet, har kanskje riving og sliting i glidelåsene ført til at stoffet har revnet. Uansett årsak er dette er svakhetstegn ved det superlette stoffet og kanskje en årsak til at bagen slipper inn vann.

Konklusjon

High Tail UL er en praktisk setebag for langturer. Den rommer mye, ser ut til å tåle mye vekt og sitter godt på sykkelen uten å være i veien. Man kommer til den fra sykkelsetet i fart og den gir god skjerming for sprut fra bakhjulet i regnvær.

Om jeg skulle valgt i dag, ville jeg nok valgt den litt tyngre, men antageligvis mer solide varianten av High Tail. Jeg har flere venner som har kjøpt denne, og ingen av dem har opplevd at stoffet har revnet eller at den slipper inn vann.