Jeg var i Stavanger i helgen, som jeg ofte er, og spurte en kamerat om vi skulle ta en treningstur sammen. Han foreslo å kjøre Jærtrillen istedet, for det hadde han planlagt.
Jærtrillen.
Navnet antyder et fint turritt i Jærens bølgende landskap. Det er 80 kilometer langt og jeg antok at vi ville bruke to og en halv time på å tilbakelegge den distansen. Det burde være overkommelig med 32 km/t i snitt på en trilletur og det kunne være fin trening etter 105-kilometeren dagen før.
Jeg har sjelden følt slik svik fra et rittnavn. Allerede fra start var tempoet høyt og ingen så ut til å være villige til å slippe teten. Det gikk riktignok et lite brudd bestående av to til tre mann, men det var det ingen som brød seg med. Viktigere var det for folk å holde seg med hovedfeltet.
Etterhvert dro det seg til med hastigheten, og i godt over 40 km/t suste vi nedover mot Varhaug. “Greit nok”, tror jeg nok at jeg tenkte på dette tidspunktet, “jeg skal alltids klare å ligge i et felt i 40 km/t”. Det er jo tross alt ganske flatt på Jæren og med feltet foran var det ikke så vanskelig å henge på.
Nå er det slik at Jærtrillen går dels på hovedveier (blant annet riksvei 44) og dels på småveier. Det blir uvergelig endel kryss av slikt, og alle kryss resulterte i samme oppførsel: bremse ned, litt kaos når noen snyter på svingen, mer bremsing, runde svingen, OI TETEN STIKKER SPURTE SPURTESPURTEPESESPURTEPESE ogdervarvisamletigjen.
Mine bein er ikke laget for slikt. Etter 17 km kikket jeg på klokka og lurte på om ikke rittet snart var ferdig. Det var det dessverre ikke. Det var fremdeles 63 km med akkurat samme opplegget igjen. Jeg talte 20 slike kryss/rundkjøringer, og det ble ikke lettere av at det ofte var en liten bakke eller litt sidevind etter krysset, slik at opphentingen ble desto hardere.
I tillegg var folk i feltet på dette tidspunktet begynt å bli litt slitne, og det merktes på kjøringen. Det ble antydning til hissighet og nervøsitet på grunn av vingling og feilberegninger, og på et tidspunkt stoppet hele feltet nesten opp. Jeg måtte stå på stive bremser for å unngå å kjøre inn i han foran, og han gjorde tilsvarende. Jeg tenker med gru på hva som skjedde bakover, hvor det i ettertid viser seg at folk veltet. Det skjedde nok før denne spesielle stoppen, men det viser bare hvor rykkete det gikk.
Et kryss husker jeg spesielt godt. Det var etter omtrent 31 km og vi hadde nettopp svingt av riksvei 44. Etter krysset var det en relativt lang oppoverbakke (det er i dette tilfellet en veldig kort bakke som virker veldig lang), noe som i seg selv gjorde innhentingen tung. I tillegg var jeg en av de som kjørte på venstre side av midtrabatten gjennom krysset, og som følge av det havnet jeg langt til venstre i feltet da vi skulle opp nevnte bakke. På grunn av krysset svingte vi 90 grader, og dermed fikk vi vinden fra venstre side. Jeg som lå til venstre fikk dermed både bakke og motvind, samtidig som at jeg skjermet de som lå til høyre for meg.
Jeg har aldri blitt så frakjørt før. Det var simpelthen ingenting jeg kunne gjøre annet enn å håpe at feltet var langt nok til at jeg ikke mistet kontakten før bakketoppen. Heldigvis klarte jeg å henge på.
Etter 54 kilometer begynte jeg å øyne et håp. Med 26 kilometer igjen tenkte jeg at jeg nok skulle klare å holde ut noen kryss til. På grunn av farten og strevet klarte jeg ikke å følge med på nøyaktig hvor i verden jeg var, men jeg har kikket litt på både GPS-logg og pulsdata og kommet frem til at jeg gjorde meg disse betraktningene omtrent i Kverneland sentrum.
Underveis hadde jeg hørt enkelte snakke om Fjermestad og hvordan det ikke kom til å gå noen seriøse brudd før det. Jeg la ingen vekt på det. For de lokalkjente vil derimot navnet Fjermestad ringe en bjelle. Det er her man finner en av de lengste og tyngste bakkene jeg har sett på hele den flate Jæren. Den er 1,5 km lang og stiger 93 meter (6,4% stigning i snitt). Det høres ikke så avskrekkende ut, men etter 54 km med rykking, napping, spurting og melkesyre opp til hårrøttene var ikke beina mine lystne på en slik bakke.
Kameraten min hadde etter eget utsagn sittet og telt på fingrene om han skulle fortelle meg om denne bakken eller ikke. “Hvis jeg sa noe”, sa han etterpå, “ville du sitte og grue deg til den bakken hele veien. Hvis jeg ikke sa noe, ville du ikke vite hva du gikk til”. Han valgte å ikke si noe.
I Kverneland er det altså et kryss. Man svinger til venstre og forbereder seg på nok et rykk med tilhørende spurt og blir i stedet møtt av en bakke av et helt nytt kaliber. Langs veien står det for første gang lange rekker med tilskuere og heiagjenger. Foran i feltet kjører teten på alt de har og folk spruter omtrent melkesyre utover asfalten i forsøket på å henge med. De svake skiller seg fra de sterke etter omtrent én kilometer (det var da jeg falt av) og derfra og opp til toppen var løpet i stor grad avgjort for min del.
Etter 1,5 kilometer flater det ut, men stiger fremdeles jevnt frem mot en ny topp etter 3 kilometer, hvor stigningen slutter med 124 netto høydemeter (4% i snitt siden bunnen av bakken). På denne flaten fikk jeg los på en liten gruppe syklister og satte alle kluter til for å fange bakhjulet til sistemann slik at jeg kunne rulle bak dem over toppen og hvile litt på vei nedover. Ikke før jeg hadde fått tak på hjulet hans, så følte de at tiden var inne for å sette opp farten. Motet sank i takt med at avstanden økte igjen.
Jeg ble reddet av at det kom en relativt stor gruppe syklister bakfra og tettet luken foran meg. Over toppen lå jeg som sistemann i en gruppe på 16 mann som skulle kjøre sammen inn til mål, og jeg vurderte aldri et sekund å gjøre noe annet enn å ligge bak. Beina føltes stive som stokker over toppen og bakkene var ennå ikke ferdige med meg. På direkte spørsmål svarte en jærbu i Bryne CK-drakt at neste bakken, det var den siste. Om det var samme person eller en annen skal jeg ikke si for sikkert, men senere skulle en annen jærbu si akkurat det samme om den tredje eller fjerde bakken.
Innover mot Nærbø lettet panikken litt og jeg kunne konstatere at kilometertelleren gikk min vei. Etter 78 km kom skiltet med Nærbø sentrum og jeg må nesten sammenligne gleden over å være kommet så langt med gleden over å komme til mål i Styrkeprøven eller Paris-Brest-Paris. Dessverre tok jeg gleden på forskudd.
Vi ble nemlig vinket direkte gjennom sentrum og deretter ut igjen på en sidevei; en sidevei som etter alle solemerker ledet oss ut på landsbygda igjen og som en gang for alle drepte de siste rester av håp jeg satt igjen med. De andre 15 i feltet satte opp tempoet igjen og jeg tenkte med gru at jeg måtte ha tatt feil og at rittet ikke var 80 km langt likevel.
Gruen varte ikke lenge. Målgang viste seg å være i samme retning som starten og løypefunksjonærene ledet oss simpelthen i en liten sirkel rundt målområdet for at vi skulle komme inn riktig vei. Jeg valgte likevel å forbli rolig i det de femten andre spurtet inn til mål for å avgjøre hvem som skulle bli første sekstifemtemann i mål. Over streken var jeg teknisk sett 5 sekunder bak gruppen min og kunne dermed i ytterste konsekvens bli regnet som gruppe 3, Balchengruppen. Et lite kremt til funksjonærene gjorde at målsnoren ble heist slik at jeg ble sluppet gjennom som en del av gruppe 2, med slutttid 02:00:50.
Hovedfeltet hadde før mål klart å kjøre inn utbrytergruppen og kom samlet inn på tiden 01:57:40. Det var veldig nære løyperekorden og et godt resultat for alle.
Neste gang lar jeg meg ikke lure til en liten trilletur på Jæren.
Se løypeprofil og kart her.