Alt annet enn sykler

Innimellom innetrening, kvalifiseringsritt til RAAM og trening til Styrkeprøven har jeg presset inn en treningsleir på Mallorca sammen med gamle venner fra Kristiansand i CK Sør. Vi har nå vært her i 6 dager og jeg har tilbakelagt 986 km på den tiden. Blant annet har vi syklet rundt hele øya i to omganger. Det er endel bakker her, men vi kan variere litt ved å sykle på lavlandet enkelte dager. Jeg har også blitt lurt med på to økter med intervaller opp en 5 km lang bakke, hvor premien var laktattest på toppen. De to første testene endte på 6,0 (melkesyregrensen er visst rundt 4) og den siste ble på 8,3.

Ellers har vi vært på tur både rundt lavlandet på Mallorca og rundt fjellene. Til sammen er det 320 km rundt øya, men vi delte det i to turer på 210 og 230 km. Vi har også hatt noen andre småturer på mellom 120 og 140 km.

På hotellet vårt bor også et sykkellag som heter Team Alfa. De er 4 jenter som trener her nede samtidig med oss og som har vært med på noen turer med de andre gjengene. Spesielt har de tiltrukket seg oppmerksomheten til enkelte av mennene her, som antageligvis har blitt lokket med på litt lengre og hardere turer enn de ellers ville kjørt. Vi merket det i dag, da hun ene ble med på deler av turen rundt fjellene; tempoet gikk merkbart opp blant gutta i front da hun lå der sammen med dem…

I morgen blir den siste turen — det er meldt regn på lørdag, og da er det visst livsfarlig å sykle her — og da tenker jeg meg til Sa Calobra. Det er visst den hardeste og fineste bakken på hele øya, men jeg skal bare dra dit fordi Asbjørn har vært der før, og jeg kan jo ikke være dårligere. Det blir nok rolig, rolig, men jeg krysser hvertfall 1000 km-grensa, og det er alltid gøy på treningsleir.

En syklists mål endrer seg i løpet av sesongen. På vinteren ser man frem til at våren skal komme og snøen forsvinne, og på våren ser man fremover mot Det Viktige Rittet. Deretter pleier motivasjonen å svinne hen utover sommeren.

I mitt tilfelle har jaget etter flere kilometer holdt motivasjonen oppe utover sommeren og høsten. Tidligere sesonger har kilometertelleren stoppet på rundt 6000, i fjor ble det rett over 9000 og i år var målet 10 000. Etter at jeg flyttet til Stavanger i høst, virket dette målet veldig oppnåelig. Jeg ble lovet helårssesong for sykling og absolutt mangel på snø og kulde i dette vestlige sykkelparadiset.

Nå ble det ikke slik. Etter en kuldeperiode i oktober, kom det en ny nå i midten av november som la igjen et lag med is og snø som gjorde sykling umulig (merk at jeg ikke tar i betraktning terrengsykkel med piggdekk). Slutten på sesongen virket skremmende nære og jeg manglet 25 km på å nå 10 000.

Denne søndagen, derimot, var det fint vær og relativt bart, så jeg la ut på tur for å få resten i boks før desember. Det skulle vise seg å være vanskeligere enn antatt. For det første var det bare relativt bart. Det vil si at der hvor det vanligvis blir saltet, var det bart. I de bratte bakkene fra huset til hovedveien var det is. Det ble en veldig, veldig rolig nedstigning på meg, men det gikk sånn smått. De første 500 metrene av min 25 kilometer lange triumfferd gikk litt saktere enn jeg trodde, men da jeg kom meg helskinnet ned på hovedveien, var det bare å tråkke til.

Det var da jeg oppdaget at fartssensoren ikke virket. Det skjer av og til hvis den dunkes ut av posisjon, og jeg hadde nettopp montert nye kroker i kjelleren til å henge syklene fra. Jeg stoppet og bøtet på det antatte problemet, men det hjalp ikke. Etter et par forgjeves forsøk gav jeg opp og syklet hjem igjen.

Opp de bratte bakkene gikk det, på et vis, selv om bakhjulet spant et par ganger. Jeg byttet fartssensor i kjelleren hjemme, men selv ikke reservesensoren fungerte. Det var da det dånte på meg, som amerikanerne sier, at jeg hadde flyttet på pulsklokka på grunn av et sett med tempobøyler og at kanskje utsikten til fartssensoren var blitt blokkert i prosessen. Sant nok. Jeg flyttet klokka og alt fungerte.

Ut igjen.

Denne gangen kom jeg 10 km før jeg hørte en suspekt lyd fra bakhjulet. Først trodde jeg at jeg hadde punktert, men jeg skjønte fort at det ikke kunne vært tilfelle, for lyden var der i flere minutter og bakhjulet kjentes ikke flatt. Det virket mer som et blad som hadde satt seg fast i bakbremsen er sted, så jeg stoppet på et busstopp for å fikse problemet.

Bladet var ikke å se, men lyden var der ennå. Det var da jeg så det 1 cm lange glasskåret som stod rett inn i bakhjulet. Rett inn. 1 cm. Det var ikke så mye tvil. Jeg skulle ikke nå 10 000. Dette var ikke dagen.

Men nå overdriver jeg. Jeg byttet slange og syklet videre uten flere problemer. Etter drøye to timer nådde jeg 10 000 km. Jeg ville feire, men på grunn av de glatte veiene og de nymonterte tempobøylene hadde jeg egentlig nok med å holde sykkelen på veien.

Så nå er min motivasjon for sesongen borte, men jeg ser fremover mot Det Viktige Rittet i februar. Det skal nok få opp motivasjonen min når neste sesong begynner i morgen.

Fædrelandsvennen har i dag en videoreportasje om en østerriksk trøsykkel som visstnok skal være verdens raskeste trøsykkel. Videoen er underholdende, men et par spørsmål dukker opp underveis:

Er dette en trøsykkel?

I følge produsenten er dette en elektrisk motorsykkel med pedaler. Man kan tråkke for å få fart, men den drives av en elektromotor. Den eneste effekten tråkkingen gir er å indikere til motoren hvor fort føreren ønsker å kjøre — jo fortere du tråkker, desto mer kraft vil motoren bruke. Dette skjer fordi elektronikk sjekker hvor fort du tråkker og justerer motorkraften etter det. Kvalifiserer det til en trøsykkel? Nei.

Er dette verdens raskeste trøsykkel?

Vi har allerede konkludert med at det ikke er en trøsykkel, men er den raskere enn verdens raskeste trøsykkel? Verdensrekorden for menneske-drevet kjøretøy er 132,45 km/t (82,3 miles pr time) og ble satt på en trøsykkel. Videoreportasjen til Fædrelandsvennen sier at den elektriske motorsykkelen kan oppnå en fart på 80 km/t. Er den østerrikske sykkelen verdens raskeste? Nei.

Kanskje journalisten burde begynne å sykle?

Arne Breistein, en klubbfelle og PBP-deltager, ble tidligere i år gitt muligheten til å reise til Milano på oppdrag fra Universitet i Agder. Som syklisten han er, bestemte han seg for å sykle dit. Turen har han planlagt på Google Maps og navigasjonen gjør han med sin nykjøpte Garmin Colorado. I tillegg har han lånt min eminente Lupine Wilma X Pro for å kunne sykle i mørket.

Totalt skal han tilbakelegge omtrent 1800 km fra Hanstholm til Milano, og det på maksimalt 9 dager. Han sa selv at han har lagt ruten langs jernbanen for å være sikker på å komme frem til Milano i tide, men det ser ikke ut som at han trenger det.

Du kan følge hans reise på den nyopprettede bloggen hans.

Alle syklister vet at utseende er en viktig faktor i hvor raskt og langt man kan sykle. Det finnes egne regler for dette, satt sammen av amerikanere basert på inntrykket av europeiske syklister. Alle vet at amerikanere deltar for å vinne, og de har nok hatt litt problemer med å forklare for hverandre hvorfor ikke alle europeere har samme prioriteten. Resultatet er The euro cycling code of conduct, et komplett regelsett for hvordan en syklist skal te seg for å kvalifisere til tittelen Euro cyclist. Dette er selvsagt ryggmargsmateriale for europeere, men hverken amerikanere eller nordmenn er europeere, så dette kan være nyttig lesing.

Den jevne bysyklist har få motekvaler under tråkkingen. Bysyklister er, for de som ikke skulle være kjent med dette begrepet jeg nettopp fant på, en spesiell rase syklister. De er ganske uvanlige her i Norge, men finnes i store flokker i Danmark og Nederland. De er som regel ute rundt frokost- og middagstider, og holder seg ellers innendørs. Når de først er ute, sykler de rolig og bedagelig i ganske alminnelig bekledning på sin høyreiste sykkel.

Kontrasten mellom eurosyklisten og bysyklisten kunne således ikke være større. Men selv syklister som ikke er så forfengelige korrekt fokuserte som eurosyklistene kan ha moteproblemer. Problemet i dette tilfellet er hva man gjør med hjelmen, som stikker ut som en vorte fra en ellers bedagelig og hverdagslig påkledning. Nederlenderne har løst dette problemet elegant ved å droppe hjelmen. Danskene, derimot, bruker hjelm, og har kanskje derfor hjernekapasitet til å ta løsningen til helt andre nivåer.

Svaret er YAKKAY, hjelmer som er laget for å se ut som ordinære hodeplagg. Det stemmer, ordinære hodeplagg. Hvordan er det mulig, spør du kanskje? Forestill deg en ridehjelm. Prøv deretter å se for deg en ridehjelm som ser ut som en skyggelue. Da får du YAKKAY. Det ser langt bedre ut enn om man kombinerer ordinær bekledning med en sykkelhjelm, men likevel litt for mye ut som en ridehjelm til at jeg er helt imponert. Men siden dette antagelig fører til at enda flere dansker bruker hjelm, ser jeg for meg bedre løsninger ikke langt fremme i tid.