Alt annet enn sykler

Siden jeg kjøpte min første landeveissykkel i 2002 har jeg brukt Shimano-utstyr, alt fra Tiagra til Dura-Ace. For tiden står det en Dura-Ace 7800-gruppe og en Ultegra 6600-gruppe på to av syklene mine. Ultegra-gruppen har jeg hatt siden vinteren 2006/2007 og den har i løpet av den tiden vist seg god til én ting: å spise mye vaier.

Første gangen jeg oppdaget at girskifteren spiser vaier var på 400 km-ritt i Telemark. Ved Gvarv sluttet bakgiret å skifte og girspaken satt helt fast. På Notodden fikk jeg slengt sykkelen inn på verksted hvor de konstanterte oppfliset og fastlåst vaier i girskifteren.

Symptomene på spising pleier å være litt vanskelig justering i en periode, uten at noe er åpenbart feil, deretter en bratt utforbakke i løpet av en dag eller to hvor skifting går fra normal via trøblete til KABOM — ubrukelig.

I løpet av de neste tre årene spiste denne girspaken fire vaiere — det verste tilfellet da den spiste opp en vaier under Jotunheimen rundt og vaieren røk på den absolutt høyeste toppen på Sognefjell. Dette skjedde til tross for at jeg reklamerte på den og fikk ny fra Shimano TO ganger. Jeg begynte å mistenke at Shimano bare sendte meg den gamle i retur hver gang, for det var litt fjernt at tre girskiftere skulle ha samme problem med mindre det var en systemfeil et sted, og hvis det var en systemfeil et sted så burde jo forhandleren eller Shimano vite om det? Eller?

En halvveis oppspist vaier

Helt til nå.

For nå har også Dura-Ace begynt å spise sunnere kost. Tidligere i sommer tok 7800-en sitt første trofé og jeg venter i spenning på utviklingen her. Hørte jeg systemfeil?

I følge min lokale Shimano-forhandler er årsaken til problemet at ordinære endehylser ikke fører vaieren riktig vei inn i girhendelen. Den lille skjevheten som Shimano mener dette medfører gjør at vaieren ligger og gnisser mot en skarp kant. Med Shimanos egen endehylse skal visstnok problemet forsvinne, men slike har jeg nå ventet på i et år. Jeg er veldig spent på om disse endehylsene er så magiske som Shimano sier.

Innimellom ritt, trening og litt oppdatering av Randonneurs Norge sin webside har jeg endelig funnet noe jeg må skrive om som ikke kan utsettes på samme måte som mine tiltenkte skriblerier om hjelm, rulle og andre interessante tema.

Det dreier seg om tidsskjema. Mange sykler ritt hvor en ikke engang rekker å kikke på klokka før en hesblesende hiver seg over målstreken i en vill spurt om å bli nummer 20 (hah! ta den, ukjente Bryne-syklist!), men jeg er mer typen som liker lange, seige ritt. De siste fem årene har dette spesielt dreid seg om Color Line Tour (Kristiansand – Hovden) og Den store styrkeprøven (Trondheim – Oslo).

Med bakgrunn fra IT og ellers kjent som en aldri så liten nerd blant mine likesinnede langdistansesyklister blir jeg ofte bedt om å lage tidsskjema for disse viktige rittene. Tidsskjemaet gir oss, dvs. laget eller kapteinen, noe å styre tempoet etter. Skal vi sykle fortere og se om vi tåler det, kan vi roe litt ned og la de 20 på halen få samle krefter? Eller ligger vi jevnt på skjemaet og må bare pese videre?

Et godt tidsskjema tar hensyn til forutsigbare ting som terreng og slitasje. Og med slitasje mener jeg ikke punkteringer, men slitte muskler og slitne hjerner. Det går nødvendigvis litt tregere mot slutten enn i begynnelsen, med mindre en har disponert kreftene heeeelt riktig, og det går alltid saktere i motbakken enn i utforbakken.

Uten noen andre holdepunkter er det enkleste tidsskjemaet man kan lage et hvor gjennomsnittsfarten er lik hele veien. Dette var blant annet utgangspunktet da jeg i vår laget tidsskjema for Fleche Nordique — da la jeg opp til 20 km/t i snitt og satte tidsskjemaet ut i fra det.  Det fungerte ikke 100%, men det var greit nok. På ritt som CLT og DSS er et slikt skjema helt meningsløst, siden man vil ligge langt etter, litt etter, enda litt etter, på skjema, langt foran skjema eller litt foran skjema alt ettersom terrenget varierer.

Jeg har derfor laget mitt eget lille program som tar utgangspunkt i dataene fra sykkelcomputeren (min eller andres) og beregner et skjema ut i fra den farten som ble holdt i tidligere gjennomkjøringer. For skjema til Color Line Tour 2010 brukte jeg dataene fra min egen sykling i 2008 og 2009. Gjennom litt enkel massering og justering ble dette til et skjema for den ønskede tiden vår i 2010 som tar hensyn til hvordan terrenget ser ut og hvordan rittet sliter på syklistene.

Rekordfart hos Rye

Nå er det ikke alltid helt enkelt å lage tidsskjema ut i fra kjente resultater heller, og her kommer vi til kjernen av problemstillingen. Oslo cyklekrets, arrangør av Den store styrkeprøven, publiserer i sitt magasin På hjul et tidsskjema for Trondheim – Oslo basert på tidligere bestenoteringer. Etter deres eget utsagn er dette skjemaet basert på tiden fra 1990 og den nyeste rekordnoteringen. I 2009 var dette Ryes 13:28 (satt i 2004), mens det i 2010 var Zoncolans 12:51. Disse folkene er råsterke og vi forventer et skjema hvor snitthastigheten ligger på eller over 40 km/t, men det som virkelig imponerer er noe helt annet.

I følge Oslo cyklekrets holdt nemlig Rye en snittfart på 63 km/t de siste 40 km inn til Oslo på rekorddagen deres i 2004. Og Zoncolan kjørte med samme fart hele veien da de satte rekord i 2009. Begge disse lagene har virkelig prestert langt over det troverdige. I 2009 sendte jeg en epost til redaktøren av På hjul og spurte om hvordan dette hang sammen, men han ante nok at Zoncolan kom til å sette ny rekord og slette det gamle skjemaet, for han svarte aldri. Dessverre for ham sitter de fremdeles med samme tidsskjemakompetanse i På hjul som i 2009.