Alt annet enn sykler

I 2004 kræsjet jeg stygt på sykkel i Brisbane, Australia, som var der jeg bodde på den tiden. Jeg var ute på en kort tur og hadde ikke med mobiltelefon, bankkort eller noen annen form for identifikasjon. Hadde jeg blitt slått bevisstløs, noe som kan skje når hodet treffer asfalten først, ville jeg ikke vært i stand til å redegjøre for noen hvem jeg var, hvor jeg var fra eller hvem som skulle informeres om at jeg nå lå på akutten. Viktigst av alt var at jeg ikke ville fått informert sykehuset om at jeg er allergisk mot penicillin, og derfor ville risikert å få feil behandling.

Som en konsekvens av dette gikk jeg sporenstreks på nett og fant meg en produsent av dog tags. Dog tags er identitetsbrikker for dyr, men også det mer kjente kjælenavnet på soldaters id-brikker. Den typiske id-brikken ser slik ut og er amerikansk:

Jeg har glemt nøyaktig hvor jeg kjøpte mine (de kommer som regel i par), men de fleste steder ser ut til å levere det samme: rustfritt/kirurgisk stål, 5 linjer ganger 15 bokstaver, utstanset tekst (som på kredittkortet ditt) . For min del holder det til navn, fødselsdato, nasjonalitet, personnummer og PASS-PÅ-JEG-ER-ALLERGISK-MOT-PENICILLIN. Den skarpe leser vil se at det var mer enn 15 bokstaver, men hvis man bruker latin, så får man komprimert dette ned til CAVE PENICILLIN, og det har den ekstra fordelen at de fleste leger lærer yrket sitt på latin.

I tilfelle kræsj vil en ambulanseperson eller sykehusperson forhåpentligvis sjekke id-brikken min og gjøre de rette tingene. Jeg har ennå ikke fått testet dette, da jeg har forblitt ved bevissthet alle gangene jeg har endt opp på sykehuset, men jeg ser frem til den dagen dette redder meg fra penicillin-døden. Legen min er nemlig ikke sikker på hvordan det kommer til å bli, så jeg er litt nervøs for resultatet.

For de som ikke liker utseendet på disse id-brikkene, har jeg nylig kommet over en webside hvor man kan bestille mye penere id-brikker med mye mer informasjon på. Og du kan ha et bilde av en syklist på ene siden!

Road ID-grunnleggere far og sønn Wimmer hadde nemlig samme tanke som meg, nemlig “Hva søren gjør de med kroppen min hvis jeg dør under trening?”, og startet eget firma for å dekke behovet for identifisering av hardt skadde atleter. Resultatet ble (blant annet) en brikke som ser slik ut:

Mye mer fancy, og akkurat like effektivt. De leverer i kirurgisk stål for de nikkel-allergiske og lar deg velge bilde (blant 217) og tekst (helt fritt). Prisen er fem ganger høyere enn en vanlig dog tag.

Lykke til med neste kræsj.

En syklists mål endrer seg i løpet av sesongen. På vinteren ser man frem til at våren skal komme og snøen forsvinne, og på våren ser man fremover mot Det Viktige Rittet. Deretter pleier motivasjonen å svinne hen utover sommeren.

I mitt tilfelle har jaget etter flere kilometer holdt motivasjonen oppe utover sommeren og høsten. Tidligere sesonger har kilometertelleren stoppet på rundt 6000, i fjor ble det rett over 9000 og i år var målet 10 000. Etter at jeg flyttet til Stavanger i høst, virket dette målet veldig oppnåelig. Jeg ble lovet helårssesong for sykling og absolutt mangel på snø og kulde i dette vestlige sykkelparadiset.

Nå ble det ikke slik. Etter en kuldeperiode i oktober, kom det en ny nå i midten av november som la igjen et lag med is og snø som gjorde sykling umulig (merk at jeg ikke tar i betraktning terrengsykkel med piggdekk). Slutten på sesongen virket skremmende nære og jeg manglet 25 km på å nå 10 000.

Denne søndagen, derimot, var det fint vær og relativt bart, så jeg la ut på tur for å få resten i boks før desember. Det skulle vise seg å være vanskeligere enn antatt. For det første var det bare relativt bart. Det vil si at der hvor det vanligvis blir saltet, var det bart. I de bratte bakkene fra huset til hovedveien var det is. Det ble en veldig, veldig rolig nedstigning på meg, men det gikk sånn smått. De første 500 metrene av min 25 kilometer lange triumfferd gikk litt saktere enn jeg trodde, men da jeg kom meg helskinnet ned på hovedveien, var det bare å tråkke til.

Det var da jeg oppdaget at fartssensoren ikke virket. Det skjer av og til hvis den dunkes ut av posisjon, og jeg hadde nettopp montert nye kroker i kjelleren til å henge syklene fra. Jeg stoppet og bøtet på det antatte problemet, men det hjalp ikke. Etter et par forgjeves forsøk gav jeg opp og syklet hjem igjen.

Opp de bratte bakkene gikk det, på et vis, selv om bakhjulet spant et par ganger. Jeg byttet fartssensor i kjelleren hjemme, men selv ikke reservesensoren fungerte. Det var da det dånte på meg, som amerikanerne sier, at jeg hadde flyttet på pulsklokka på grunn av et sett med tempobøyler og at kanskje utsikten til fartssensoren var blitt blokkert i prosessen. Sant nok. Jeg flyttet klokka og alt fungerte.

Ut igjen.

Denne gangen kom jeg 10 km før jeg hørte en suspekt lyd fra bakhjulet. Først trodde jeg at jeg hadde punktert, men jeg skjønte fort at det ikke kunne vært tilfelle, for lyden var der i flere minutter og bakhjulet kjentes ikke flatt. Det virket mer som et blad som hadde satt seg fast i bakbremsen er sted, så jeg stoppet på et busstopp for å fikse problemet.

Bladet var ikke å se, men lyden var der ennå. Det var da jeg så det 1 cm lange glasskåret som stod rett inn i bakhjulet. Rett inn. 1 cm. Det var ikke så mye tvil. Jeg skulle ikke nå 10 000. Dette var ikke dagen.

Men nå overdriver jeg. Jeg byttet slange og syklet videre uten flere problemer. Etter drøye to timer nådde jeg 10 000 km. Jeg ville feire, men på grunn av de glatte veiene og de nymonterte tempobøylene hadde jeg egentlig nok med å holde sykkelen på veien.

Så nå er min motivasjon for sesongen borte, men jeg ser fremover mot Det Viktige Rittet i februar. Det skal nok få opp motivasjonen min når neste sesong begynner i morgen.