Alt annet enn sykler

Tittelen på dette innlegget er tatt fra en artikkel i Fædrelandsvennen i april, da en syklist ble observert på E-39 vest for Kristiansand. Dette avstedkom selvsagt rasende og tildels morderiske kommentarer fra byens bilister samt heftig forsvar fra byens syklister. Politiet stilte seg nøytrale til problemstillingen ved å påpeke at det var lovlig, men veldig farlig, oppførsel.

I debatten var bruk av veibanen tema hele veien, men det var ingen som nevnte den andre siden av saken: når bilister befinner seg på gang- og sykkelsti. I motsetning til syklistenes forhold til veibanen, som faktisk er lovlig og sanksjonert av alle myndigheter, er det forbudt for bilister å ferdes på gang- og sykkelsti med mindre det er gitt eksplisitt tillatelse til det.

På min vei på byens gang- og sykkelstier ser jeg stadig vekk bilister som tar lett på dette. De gangene jeg faktisk spør bilisten om han (det har aldri vært en “hun” til nå) kan være så vennlig å flytte seg, blir svaret alltid negativt, og av til direkte truende. Unnskyldningen til de fleste, dersom en kan kalle det det, er at de bare skal være der en kort stund og at de flytter seg hvis noen får problemer med at de hindrer mye eller all ferdsel for andre trafikanter. Og jeg regner ikke med at den flyttingen skjer umiddelbart og uoppfordret, i og med at jeg i disse situasjonene faktisk har vært en slik trafikant som har blitt hindret og likevel ikke har blitt hørt når jeg har bedt dem eksplisitt om å flytte på seg.

Holdningen er altså at syklister som hindrer bilister i å bevege seg i fri fart på veien er en uting og greit å trakassere, mens bilister som står parkert på gang- og sykkelsti må få lov til dette, siden de andre trafikantene har så liten ulempe av det.

For å illustrere dette merkelige paradokset i bilisters moral kommer jeg fremover til å vise bilder jeg tar av slike situasjoner. Jeg begynner med det første bildet, av situasjonen som fremprovoserte den første alvorlige irritasjonen i meg over bilisters bøllete oppførsel på gang- og sykkelsti. Det var forøvrig i denne situasjonen at bilisten ble direkte truende overfor meg da jeg påpekte at han med sin parkering hadde sperret absolutt hele fortauet.

Dette er i Elvegata i Kristiansand, hvor fortauet er veldig bredt fordi en av hovedårene for fotgjengere og syklister går her. Litt lenger nede i gata (bakover på bildet) er det sågar merket med midtlinje for syklister i forskjellige retninger og adskilt gangfelt for fotgjengere. Det skulle ikke være noen tvil om at dette er forbudt område å parkere i. Likevel står altså denne bilen og tilhengeren her, og selv om det ikke er direkte synlig på bildet, sperrer den absolutt hele fortauet (husene til høyre i bildet har trapper som kommer ut, så fortauet går ikke ikke reellt helt inn til husveggen).

Alle syklister vet at utseende er en viktig faktor i hvor raskt og langt man kan sykle. Det finnes egne regler for dette, satt sammen av amerikanere basert på inntrykket av europeiske syklister. Alle vet at amerikanere deltar for å vinne, og de har nok hatt litt problemer med å forklare for hverandre hvorfor ikke alle europeere har samme prioriteten. Resultatet er The euro cycling code of conduct, et komplett regelsett for hvordan en syklist skal te seg for å kvalifisere til tittelen Euro cyclist. Dette er selvsagt ryggmargsmateriale for europeere, men hverken amerikanere eller nordmenn er europeere, så dette kan være nyttig lesing.

Den jevne bysyklist har få motekvaler under tråkkingen. Bysyklister er, for de som ikke skulle være kjent med dette begrepet jeg nettopp fant på, en spesiell rase syklister. De er ganske uvanlige her i Norge, men finnes i store flokker i Danmark og Nederland. De er som regel ute rundt frokost- og middagstider, og holder seg ellers innendørs. Når de først er ute, sykler de rolig og bedagelig i ganske alminnelig bekledning på sin høyreiste sykkel.

Kontrasten mellom eurosyklisten og bysyklisten kunne således ikke være større. Men selv syklister som ikke er så forfengelige korrekt fokuserte som eurosyklistene kan ha moteproblemer. Problemet i dette tilfellet er hva man gjør med hjelmen, som stikker ut som en vorte fra en ellers bedagelig og hverdagslig påkledning. Nederlenderne har løst dette problemet elegant ved å droppe hjelmen. Danskene, derimot, bruker hjelm, og har kanskje derfor hjernekapasitet til å ta løsningen til helt andre nivåer.

Svaret er YAKKAY, hjelmer som er laget for å se ut som ordinære hodeplagg. Det stemmer, ordinære hodeplagg. Hvordan er det mulig, spør du kanskje? Forestill deg en ridehjelm. Prøv deretter å se for deg en ridehjelm som ser ut som en skyggelue. Da får du YAKKAY. Det ser langt bedre ut enn om man kombinerer ordinær bekledning med en sykkelhjelm, men likevel litt for mye ut som en ridehjelm til at jeg er helt imponert. Men siden dette antagelig fører til at enda flere dansker bruker hjelm, ser jeg for meg bedre løsninger ikke langt fremme i tid.