Aftenposten hadde i går en artikkel om politikontroll av syklister i Bergen og blant kommentarene til denne kom det sedvanlige rennet av “FÅ DEM BORT!!!” og lignende kommentarer fra arge bilister som ikke hadde skjønt at dette gjaldt gang- og sykkelsti, ikke vei.

En kommentar fra Innsider ansporet den ellers så sindige meg til å skrive et tilsvar som dessverre ble maltraktert av Aftenpostens debattsystem. Her følger derfor innlegget i all sin prakt med opprinnelig lengde og formatering beholdt.

Continue reading ‘Om bilister og syklister’ »

Siden jeg kjøpte min første landeveissykkel i 2002 har jeg brukt Shimano-utstyr, alt fra Tiagra til Dura-Ace. For tiden står det en Dura-Ace 7800-gruppe og en Ultegra 6600-gruppe på to av syklene mine. Ultegra-gruppen har jeg hatt siden vinteren 2006/2007 og den har i løpet av den tiden vist seg god til én ting: å spise mye vaier.

Første gangen jeg oppdaget at girskifteren spiser vaier var på 400 km-ritt i Telemark. Ved Gvarv sluttet bakgiret å skifte og girspaken satt helt fast. På Notodden fikk jeg slengt sykkelen inn på verksted hvor de konstanterte oppfliset og fastlåst vaier i girskifteren.

Symptomene på spising pleier å være litt vanskelig justering i en periode, uten at noe er åpenbart feil, deretter en bratt utforbakke i løpet av en dag eller to hvor skifting går fra normal via trøblete til KABOM — ubrukelig.

I løpet av de neste tre årene spiste denne girspaken fire vaiere — det verste tilfellet da den spiste opp en vaier under Jotunheimen rundt og vaieren røk på den absolutt høyeste toppen på Sognefjell. Dette skjedde til tross for at jeg reklamerte på den og fikk ny fra Shimano TO ganger. Jeg begynte å mistenke at Shimano bare sendte meg den gamle i retur hver gang, for det var litt fjernt at tre girskiftere skulle ha samme problem med mindre det var en systemfeil et sted, og hvis det var en systemfeil et sted så burde jo forhandleren eller Shimano vite om det? Eller?

En halvveis oppspist vaier

Helt til nå.

For nå har også Dura-Ace begynt å spise sunnere kost. Tidligere i sommer tok 7800-en sitt første trofé og jeg venter i spenning på utviklingen her. Hørte jeg systemfeil?

I følge min lokale Shimano-forhandler er årsaken til problemet at ordinære endehylser ikke fører vaieren riktig vei inn i girhendelen. Den lille skjevheten som Shimano mener dette medfører gjør at vaieren ligger og gnisser mot en skarp kant. Med Shimanos egen endehylse skal visstnok problemet forsvinne, men slike har jeg nå ventet på i et år. Jeg er veldig spent på om disse endehylsene er så magiske som Shimano sier.

Innimellom ritt, trening og litt oppdatering av Randonneurs Norge sin webside har jeg endelig funnet noe jeg må skrive om som ikke kan utsettes på samme måte som mine tiltenkte skriblerier om hjelm, rulle og andre interessante tema.

Det dreier seg om tidsskjema. Mange sykler ritt hvor en ikke engang rekker å kikke på klokka før en hesblesende hiver seg over målstreken i en vill spurt om å bli nummer 20 (hah! ta den, ukjente Bryne-syklist!), men jeg er mer typen som liker lange, seige ritt. De siste fem årene har dette spesielt dreid seg om Color Line Tour (Kristiansand – Hovden) og Den store styrkeprøven (Trondheim – Oslo).

Med bakgrunn fra IT og ellers kjent som en aldri så liten nerd blant mine likesinnede langdistansesyklister blir jeg ofte bedt om å lage tidsskjema for disse viktige rittene. Tidsskjemaet gir oss, dvs. laget eller kapteinen, noe å styre tempoet etter. Skal vi sykle fortere og se om vi tåler det, kan vi roe litt ned og la de 20 på halen få samle krefter? Eller ligger vi jevnt på skjemaet og må bare pese videre?

Et godt tidsskjema tar hensyn til forutsigbare ting som terreng og slitasje. Og med slitasje mener jeg ikke punkteringer, men slitte muskler og slitne hjerner. Det går nødvendigvis litt tregere mot slutten enn i begynnelsen, med mindre en har disponert kreftene heeeelt riktig, og det går alltid saktere i motbakken enn i utforbakken.

Uten noen andre holdepunkter er det enkleste tidsskjemaet man kan lage et hvor gjennomsnittsfarten er lik hele veien. Dette var blant annet utgangspunktet da jeg i vår laget tidsskjema for Fleche Nordique — da la jeg opp til 20 km/t i snitt og satte tidsskjemaet ut i fra det.  Det fungerte ikke 100%, men det var greit nok. På ritt som CLT og DSS er et slikt skjema helt meningsløst, siden man vil ligge langt etter, litt etter, enda litt etter, på skjema, langt foran skjema eller litt foran skjema alt ettersom terrenget varierer.

Jeg har derfor laget mitt eget lille program som tar utgangspunkt i dataene fra sykkelcomputeren (min eller andres) og beregner et skjema ut i fra den farten som ble holdt i tidligere gjennomkjøringer. For skjema til Color Line Tour 2010 brukte jeg dataene fra min egen sykling i 2008 og 2009. Gjennom litt enkel massering og justering ble dette til et skjema for den ønskede tiden vår i 2010 som tar hensyn til hvordan terrenget ser ut og hvordan rittet sliter på syklistene.

Rekordfart hos Rye

Nå er det ikke alltid helt enkelt å lage tidsskjema ut i fra kjente resultater heller, og her kommer vi til kjernen av problemstillingen. Oslo cyklekrets, arrangør av Den store styrkeprøven, publiserer i sitt magasin På hjul et tidsskjema for Trondheim – Oslo basert på tidligere bestenoteringer. Etter deres eget utsagn er dette skjemaet basert på tiden fra 1990 og den nyeste rekordnoteringen. I 2009 var dette Ryes 13:28 (satt i 2004), mens det i 2010 var Zoncolans 12:51. Disse folkene er råsterke og vi forventer et skjema hvor snitthastigheten ligger på eller over 40 km/t, men det som virkelig imponerer er noe helt annet.

I følge Oslo cyklekrets holdt nemlig Rye en snittfart på 63 km/t de siste 40 km inn til Oslo på rekorddagen deres i 2004. Og Zoncolan kjørte med samme fart hele veien da de satte rekord i 2009. Begge disse lagene har virkelig prestert langt over det troverdige. I 2009 sendte jeg en epost til redaktøren av På hjul og spurte om hvordan dette hang sammen, men han ante nok at Zoncolan kom til å sette ny rekord og slette det gamle skjemaet, for han svarte aldri. Dessverre for ham sitter de fremdeles med samme tidsskjemakompetanse i På hjul som i 2009.

RS800CX PTE sammen med S725X

Polar introduserte for et år siden en ny serie med pulsklokker innenfor sykling og multisport. Blant disse var RS8ooCX, en multisportklokke med spesialpakke for syklister. RS800CX erstatter de tidligere toppmodellene i S700-serien, blant annet S725X. Som alle multisportklokker kommer RS800CX med ekstrasensorer for fart, tråkkfrekvens og GPS. S700-serien hadde noen svakheter som Polar nå har muligheten til å rette opp med en helt ny klokke og en helt ny sensorserie. Dessverre lykkes de ikke helt med dette, men det kommer vi tilbake til senere.

Hvis du liker bling-faktor på pulsklokken din, så har du sannsynligvis måttet lide deg gjennom et tiår med plast eller karbon. Og hvis du er ekte syklist og har pulsklokken på i bryllup og andre festlige anledninger, har du nok delt lidelsen med din kjære. Men med RS800CX, og spesielt Pro Team Edition (PTE), får du mye mer bling for pengene. Plastdekselet over skjermen er byttet ut med glass, eller mye hardere plast, og har blitt utvidet til å ikke bare dekke skjermen. Rundt glasset sitter en blank metallkant som forlenges ned til reima. Alt i alt blinker og skinner det mye av denne klokken, og hvis din kjære klager på at pulsklokke ikke passer til dress, drar du frem RS800CX og et tjukt gullkjede.

Programvaren som kjører inni klokka er også oppdatert. Blant de nye funksjonene er:

• mulighet for å endre innstillinger for økta mens du holder på (f. eks. bytte til en annen sykkel)
• til tross for at klokka fremdeles mister kontakten med pulsbeltet hvis du går fra den for lenge, så kan du koble opp igjen når du kommer tilbake
• oppsett for skjermbildene slik at man kan pre-programmere faste visninger
• dersom du stopper ei økt og starter ei ny kort tid etter, foreslår klokka å kombinere dem til én (veldig greit hvis du likevel må stoppe økta for å finne tilbake til pulsen eller endre innstillinger)

På S700-serien kunne du styre hva som skulle vises på den øverste og midterste raden ved å trykke på de to knappene til høyre. Dette er ikke lenger mulig på RS800CX. Derimot kan du bruke PC-programvaren til å sette opp de forskjellige visningene som klokken tilbyr. Du kan velge fritt hva som skal vises hvor på både den øverste, midterste og nederste linjen, så lenge du gjør det på PC-en. I bruk har jeg virkelig savnet den gamle muligheten for å kjapt bytte til en annen sensor på den øverste eller midterste raden. Vel, vel. Polar gir og Polar tar.

Den nye programvaren sammen med utallige forskningstimer har også gitt liv til en ny overføringsprotokoll for de trådløse sensorene. Det nye systemet heter W.I.N.D. og gir bedre beskyttelse mot dårlige signaler på to måter: først og fremst har det redusert, kanskje til og med ingen, følsomhet overfor elektromagnetisk støy fra tog, sykkellykter og atombomber. Jeg kommer tilbake til det med sykkellyktene, men de to andre får du bare ta mitt ord for.

Dernest har klokken og sensorene bedre paring for å unngå konflikter med andre klokker og sensorer i nærheten. I stedet for at paringen skjer ved oppstart av ei økt, skjer det nå som en del av oppsettet av klokken og er permanent lagret i oppsettet for hver enkelt sykkel. Oppsettet motvirker effektivt støy fra andre sensorer i nærheten, så problemer med sensorparing er en saga blott, men betyr også at du ikke lenger kan sykle i vei med en reservesensor uten videre. Og dette er en innstilling du ikke kan endre på flekken.

Sensorene har også fått bedre rekkevidde; Polar hevder opp til 20 meter mellom sensor og mottager. I praksis har dette svært liten betydning for oss syklister — 2 meter eller 20 meter gjør ikke så mye forskjell med mindre en planlegger å gå fra sykkelen. Og det gjør jeg faktisk svært ofte, spesielt på randonnée, så for meg er dette en fordel, men for de fleste andre regner jeg med at det er overflødig med noe mer enn et par meter. Det litt mer interessante med dette er at Polar også leverer med en mottager som kan kobles direkte til PC, men programvaren til Polar viser bare puls, så det spørs hvor interessant det er i praksis.

Dessverre har ikke Polar fått med seg at alle andre pulsklokkeprodusenter i verden har gått over til ANT+ for kommunikasjon med sensorene. Utstyr fra Garmin, Saris og Suunto kan byttes om hverandre og fremdeles virke sømløst fordi alle snakker ANT+, men Polar har valgt å stikke fingrene i ørene og rope LA-LA-LA-LA på dette området. Litt synd, for det hadde vært veldig kult å fått effektdata fra PowerTap-en min lagret på pulsklokka — da hadde jeg klart meg med en ting mindre på styret.

Fysisk sett er RS800CX også endret fra S700-serien. Skjermen er mindre, knappene er hardere og start/stopp-knappen er latterlig lett å trykke på ved en feiltakelse.  Og da mener jeg latterlig lett. Hos meg går klokka på sikkert fem ganger om dagen, avhengig av hvor kaldt det er (tjukk jakke rundt håndleddet) eller hvordan jeg ligger med armen i senga. På den positive siden har de nye, harde sideknappene ikke hatt den store konsekvensen som jeg hadde ventet.

Skjermen er riktignok også blitt litt mindre, men den er endret fra tidligere. Den har litt høyere oppløsning enn tidligere og i tillegg har den to rader som kan vise tekst eller logo og kun én rad for tall, i motsetning til tidligere modeller som hadde kun én rad for tekst og logo. Dette gir uhorvelige muligheter for fleksibilitet og variasjon i tidligere nevnte skjermoppsett. Skjermen ser ikke flekkete ut når man bruker polariserte glass i solbrillene, så Polar har åpenbart gjort noe med LCD-en, men samtidig blir den nesten usynlig hvis du får kveldssolen inn rett forfra.

Samtidig er reima byttet ut; den gamle i myk plast er byttet ut med en stivere reim med innslag av gotisk metall. Det ser mer blingete ut, men goter-metallet hjelper faktisk også med strammingen. Dessverre hindrer den deg til en viss grad også i å løsne reima, slik at klokka blir verre å få av sykkelen. Med den nye reima følger det også med bedre stropper for å holde reima på plass — den gamle stroppen hadde en lei tendens til å ryke i det man strammet den rundt styret på spinningsykkelen (dvs. uten Polars styrefeste). De nye stroppene klarer nok den biffen greit, men er den nye reima for stiv pga. goter-metallet til å kunne slå den rundt et spinningsykkelstyre? Ja, det er den nok.

Noe av det mest geniale med RS800CX er at Polar endelig lar oss bytte batteri selv. Med de tidligere modellene måtte klokken sendes inn til nærmeste Polar-verksted for batteribytte, med all nerveslitingen og tanngnissingen som fulgte med når klokka var borte i en uke. Nå, derimot, kan batteriet byttes på 1 minutt. Riktignok selger Polar overprisede batterier å bytte med (90 kr kontra 20 kr på Clas Ohlsson), men de tilbyr i det minste nytt deksel med ny gummipakning som plaster på rasjonaliseringen — det hjelper å holde klokken tett.

Konklusjon

Klokka er ny, fin og gjør opptil flere fine ting. Polar har ikke rettet noen av de åpenbare tingene, men de har rettet endel og forbedret mye. Små forbedringer som muligheten for å lette bytte sykkel i oppsettet blir veid opp for, eller ned for, av at jeg ikke lenger kan bla mellom fart, distanse, osv mens jeg er på veien. For meg var oppgraderingen definitivt verdt det likevel: sensorstøy er eliminert så langt jeg har sett, min kjære klager ikke over klokkas utseende og jeg kan bytte batteri når jeg selv vil.

De aller fleste sykkellykter (front og bak) drives av batterier, enten utbyttbare eller oppladbare. Min egen Lupine Wilma har et batteri som holder i over 100 timer på den laveste styrken og har enda ikke sviktet selv på tre-dagers ritt med mye nattesykling. Like fullt har jeg sett folk som kommer på slike ritt med dynamo for å være helt sikker på å ikke være utbrent den siste natten, og der finnes det et par alternative løsninger.

Navdynamo

Shimano Nexus navdynamo

Den mest populære løsningen blant randonneurer er navdynamo av typene Schmidt Nabendynamo eller Shimano Nexus.  Man bygger opp et helt forhjul rundt navdynamoen og trekker kabler fra navet til lykten(e), som kan festes i navet, på gaffelen eller på styret. Navdynamo har den helt klare fordelen at man aldri går tom for strøm, men dette koster.

Navet er større og tyngre enn et vanlig nav og det gir selvsagt litt mer rullemotstand, selv om det gjentas og gjentas at dette ikke merkes og er neglisjerbart. Man kan jo tenke at når man sykler så mange døgn, så spiller ikke farten så stor rolle og dermed blir ikke den ekstra motstanden så kritisk. Samtidig kan man snu på flisa og tenke at umerkelig ekstra motstand ganger 100 timer på sykkel fort kan bli merkbart likevel…

En annen merkbar ulempe med dynamo-lys er at de har en tendens til å slukke når man slutter å tråkke. Problemet blir mindre ved å sette på et lite batteri som holder nok strøm til å holde liv i lykten et par minutter ved stans, men hvis man f. eks. stopper for å fikse et mekanisk problem på sykkelen, må man belage seg på noe annet enn dynamo-lyset.

Noe av kritikken mot dynamo er basert på at effekten er lav (typisk 3-6W) og at dette ikke kan sammenlignes med batteri. Moderne LED-lykter har redusert dette problemet og min erfaring er at det ikke er noen signifikant forskjell på lysstyrken fra dynamo og batteri. Man kan fremdeles få batteridrevne lykter med langt sterkere lys enn dynamodrevet, men dynamo er likevel effektivt nok.

Eikedynamo

Reelight Steadylight

Det danske firmaet Reelight produserer en dynamo i to deler som festes hhv på eikene og gaffelen/setestaget. Hver gang magneten på eikene passerer lykten på gaffelen, vil litt strøm genereres. Jo flere magneter man har på eikene, jo oftere vil strøm bli generert. Opprinnelig var løsningen deres basert på at dette blaffet av strøm skulle få lykten til å blinke én gang, noe som fremstår som en ganske bortkastet løsningen all den tid blinkende, batteridrevne LED-lykter har en levetid på utallige timer, for ikke snakke dager, måneder eller år. Deres nyeste utgave har et lite batteri i tillegg som gir kontinuerlig lys, men fremdeles er nok Reelight på det nivået hvor de konkurrerer med batteridrevne lykter som er bedre og koster tiendeparten.

Teknologien som ligger til grunn er lik en vanlig dynamo; det er bare utformingen som er annerledes. Reelight har derfor også den ekstra motstanden under bruk som en navdynamo. Påstanden om at Reelights lys ikke kan merkes er ikke noe sannere enn Schmidt eller Shimanos tilsvarende.